Ola Säll

Enten kan man ta de nye signalene fra presidentene i det sørlige Afrika som tegn på at de nå vil ta fatt i saken Robert Mugabe i Zimbabwe. Eller man kan velge å tro at de bare prøver å kaste blår i øynene på EUs og USAs ledere.

Uansett er signalene forvirrende. På den ene side reiste den avtroppende lederen av det sørlige Afrikas samarbeidsorganisasjon SADC, Tanzanias president, Benjamin Mkapa, seg og holdt en aggressiv tordentale der han fordømte Europas krav om økt demokrati i Afrika, og hyllet Robert Mugabe. Stedet var Mauritius, der de 13 SADC-ledere holdt toppmøte for to uker siden.

Men på same møte ble SADC-lederne for første gang enige om regler for hvordan et fritt valg skal foregå. For eksempel skal den kommisjonen som organiserer et valg, være uavhengig av landets regjering, det skal være forsamlingsfrihet og en fri presse. De vilkårene oppfylles ikke i Zimbabwe, der det skal være parlamentsvalg i mars neste år.

Manndomsprøve

Det sørlige Afrika står nettopp nå foran en rekke viktige parlaments— og presidentvalg. Perioden blir regionens manndomsprøve i demokrati. Nå skal de opp til eksamen og begynne å leve som de har lært. Mugabe skal bli stueren, og samtidig skal de landene som snart holder valg avvikle dem på en slik måte at regionen gjenvinner den troverdigheten som tidligere er tapt. Nabopresidentenes åpenlyse støtte til Mugabe har ødelagt forholdet til Europa og Nord-Amerika.

Senere i år holdes valg i både Mozambique og Namibia; de kjente profilene Sam Nujoma og Joachim Chissano forlater sine poster etter henholdsvis 14 og 18 år. Neste år trer Benjamin Mkapa i Tanzania tilbake etter 10 år. Dessuten er det valg i det nyeste SADC-landet, Kongo, som er i ferd med å restituere seg etter en krig med to millioner dødsofre.

FNs generalsekretær, Kofi Annan, krevde forleden at FN-styrkene i Kongo dobles foran valget til en styrke på over 20.000 mann. Det blir den største FN-innsatsen i noe land.

Selv Angola skal snart holde sitt første valg etter fredsavtalen. Opposisjonspartiet UNITA krever valg i midten av neste år, men regjeringspartiet MPLA vil vente.

Mugabe-kosmetikk

Problemet med demokrati i det sørlige Afrika er at det overalt hviler på et skrøpelig underlag. For eksempel har 50 millioner kongolesere bare hørt om det - det har ikke vært spor av folkevilje i de regjeringer som har regjert.

I Zimbabwe har Mugabe kontrollert alle valg i 25 år. Under trusselen om at Mugabes presidentkamerater i regionen vil snu ham ryggen, har hans parti nettopp fremlagt forslag om minimale reformer som dreier seg om tekniske prosedyrer på selve valgdagen. Det er et forsøk på å legitimere det forestående valg.

Den nye formannen for SADC, Paul Berenger fra Mauritius, sier at kosmetiske endringer ikke er nok.

— Virkelig frie og rettferdige valg forutsetter ikke bare en uavhengig valgkommisjon, men også friheten til å holde møter. Dessuten må det ikke foregå fysiske overgrep fra politi og andre. Det forutsettes også pressefrihet, adgang til radio og tv samt utenlandske og troverdige observatører i hele valgperioden, sa Paul Berenger fra talerstolen med Robert Mugabe blant tilhørerne.

Spørsmålet er om SADC-lederne har satt en felle for Mugabe med de nye reglene. Vil de etter enda et valg der de er blitt lurt, kunne ta avstand fra ham uten å tape ansikt overfor egne velgere? Man bør huske på at Mugabe nyter stor støtte fra grasrota i hele Afrika.

Eller er reglene bare et skalkeskjul for å mildne donorer i Vesten? De siste årene er flere møter mellom EU og SADC blitt avlyst fordi EU har vegret seg mot å ha Mugabe som gjest. SADC har svart med å vegre seg mot å komme uten Mugabe. I lengden er det en uholdbar situasjon mellom to store internasjonale blokkene.

Gamle marxister

Det faktum at Nujoma og Chissano snart trer tilbake frivillig er et godt tegn. Nujoma er en av Mugabes største beundrere. Han har endret Namibias forfatning for å kunne bli i embetet og la opp til å ville forsøke samme endring igjen, men det ble for mye selv for Nujomas eget parti, SWAPO.

I Namibia er opposisjonen svak. SWAPO dominerer med sin etniske base i ovambofolket i den nordlige delen av landet. Man skal ikke regne med et maktskifte.

Chissanos Mozambique har de senere årene gjort store økonomiske fremskritt ut fra et meget beskjedent grunnlag. Landet var ødelagt etter en lang borgerkrig, som sluttet i 1992. Opposisjonsleder Afonso Dhlakama ble i den krigen kalt Afrikas Pol Pot på grunn av massakrene hans gerilja, Renamo, sto bak. Renamo fikk støtte av apartheidstaten Sør-Afrika. Dhlakama fikk ikke desto mindre 47 prosent av stemmene ved det siste valget og er en alvorlig konkurrent til Chissanos antatte etterfølger, Armando Guebuza. Et Renamo-styrt Mozambique får trolig store problemer med å bli akseptert av SADC.

Regjeringspartiene i Mozambique, Namibia, Sør-Afrika, Zimbabwe, Tanzania og Angola er alle konverterte marxist-leninister med gamle bånd fra frigjøringskampen. De fleste har nærmet seg sosialdemokratene, men den manglende lyst til åpen debatt og den manglende toleranse overfor kritikk er stadig intakt. Motstandere utropes ofte som fiender og konspiratorer. Det er risiko for at lederne sier fra når gamle kolonimakter krever reformer. Mkapas tordentale er et eksempel. Under press kan de vende tilbake til sine ideologiske røtter, som Mugabe gjorde. Hans beslagleggelse av farmer som var eid av hvite er i grunnen en nasjonalisering. Mugabe har alltid hentet inspirasjon fra Nord-Korea, periodisk til og med militær støtte.

Mbeki ved roret

Sør-Afrika er regionens stormakt, og Thabo Mbeki kan styre utviklingen hvis han vil. Til nå er Mbeki i offentlig sammenheng kommet Mugabe til unnsetning. Ved de to siste valgene i Zimbabwe skyndte de sørafrikanske observatørene seg å godkjenne valgene som frie og rettferdige.

Tross stadig verre tortur og undertrykkelse går SADC fortsatt på gummisåler omkring Mugabe. Hvis Zimbabwes naboer neste år godkjenner en seier til Mugabe etter enda et valg med mer fusk, taper SADC bare ytterligere troverdighet. At man har innført et nytt og fint sett regler gjør neppe saken bedre hvis presidentene velger å lukke øynene for både overgrep og egne nye regler.

Nå sier Mbeki imidlertid at et land som ikke følger de nye SADC-regelene om frie valg, kan utelukkes. Det høres ut som en innstramming, men det vil vise seg om teorien føres ut i praksis. Bare den mest blåøyde optimist tror at den statskontrollerte presse, radio og tv akter å gi opposisjonen samme spalte- og eterplass som regjeringspartiene ved alle de valgene som det sørlige Afrika står overfor. Hvis SADC skulle ekskludere alle syndere, ville organisasjonen snart avskaffe seg selv på grunn av medlemsmangel.

MANGE DØDSOFFER: Kongo har mistet to millioner mennesker i krig - bl.a. med deltakelse av mange barnesoldater. Nå er landet i ferd med å restituere seg og Kofi Annan krevde nylig at FN-styrkene i landet dobles foran valget. Kongo er ett av flere land i det sørlige Afrika som skal vise at de kan sette demokrati ut i praksis.<p/> FOTO: Jacky Naegelen, REUTERS
GODE NABOER: Robert Mugabe i Zimbabwe har gode naboer, bl.a. Thabo Mbeki i Sør-Afrika. Nabopresidentenes åpenlyse støtte til Mugabe har ødelagt forholdet til Europa og Nord-Amerika.<p/> FOTO: REUTERS