JAKOB RUBIN

Under ham slår bølgene mot Akkos bymur — som de har gjort det i 4000 år.

Middelhavet dunker ustoppelig mot Israels bredder med et budskap fra verden om fred. Ekkoet fra Akko er tydelig: Vi ville - hvis vi kunne.

Akko er eldre og mer tidløs enn selv Jerusalem. Byen er et eksempel på Israels kolossale, kompliserte historie. Allerede i det 19. århundre før vår tidsregning beskrev egypterne Akko - for senere å erobre den selv. Deretter gikk det slag i slag. Egypterne ble kastet ut av syrerne, som mistet byen til romerne, så kom de kristne, deretter den beryktede araberen Saladin, som måtte gi opp mot korsfarerne anført av Richard Løvehjerte.

Noe senere kom den grusomme albanske krigsherren Al Jazaar - slakteren - som ble etterfulgt av de tyrkiske ottomaner og så videre. I dag er Akko en liten del av alt og en hel del av seg selv. Med sin historie er byen et eksempel på Israel - en sammenkokt rett med alskens orientalske, europeiske og afrikanske krydderier.

Monir forstår ikke at det ikke er fred i landet hans. Sto det til ham kunne de alle leve side om side. Der er plass nok, og de forskjellige religioner deler mange tradisjoner og beretninger.

Et stykke fra Monir kaller moskéen til bønn. Bak ham lyser en kristen kirke i den nedgående solens siste stråler. Kort derifra ligger en synagoge. Akko har ikke hatt de konfliktene som herjer i resten av Israel, og som nå synes å ha skjøvet ethvert håp om fred et langt stykke inn i fremtiden. Til gjengjeld har byen sett bedre tider. En gang for ikke så lenge siden fråtset Akko i impulser fra hele verden. Som turistmål for både utlendinger og israelere strømmet folk til byen og fylte dens fabelaktige fiskerestauranter langs den gamle bymuren ut mot havet.

— For bare to år siden hadde jeg syv mann ansatt for å klare det alt, sier shawarma-restauratøren Abu Faddi. - Vel å merke profesjonelle, ikke barn, poengterer han alvorlig. I dag har han ikke nok til engang å holde seg selv i gang.

Det samme opplever den arabiske røykekafeteriaen Nealu Sultan. En liten gruppe menn sitter på putene med vannpipene foran seg. Røyken er søt og full av fruktdufter. På denne pletten i Midtøsten er det tradisjon å blande tobakken med tørket frukt. Fersken og banan er etter lukten å dømme gruppens foretrukne tobakkssmak. Veggene er dekket av tepper. En stor mosaikk forestiller Om Qultum, den avdøde egyptiske sangerinnen, en av den arabiske verdens mest berømte. To jødiske piker sitter bakerst inne på Nealu Sultan. De er sure, især på sitt eget land.

— Det er vanvittig. Vi kan ikke gå noen steder. Det er soldater overalt, og araberne hater oss mer og mer, sier den ene av dem. Hun er halvt irsk, halvt irakisk - men altså jøde. De to pikene har funnet frem til Nealu Sultan, fordi de liker å røyke vannpipe - og på grunn av den avslappede stemningen. Monir inviterer dem over til sitt bord. De tør opp. En liten forbrødring mellom folkeslagene finner sted. Selv kjører jeg hjem til K'far Giladi - kibbutzen som har vært mitt hjem i elleve dager. Der ligger det en beskjed til meg. Kibbutzens brillefabrikk vil gi meg et par nye briller til erstatning for dem jeg la meg på dagen før. De er nesten blitt familien min.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende