EU-landene er enige om hvordan de vil finansiere utvidelsen med i første omgang 10 land, så to eller tre til. Nice-traktaten er også i havn. De vesentlige hindrene er ryddet av veien på EUs side.

Nå gjenstår det å bli enig med søkerne. Det meste er allerede ferdigforhandlet. Alt som gjenstår er det vanskeligste; hvor mange penger skal de nye få ut av EUs landbruksstøtte og andre pengebinger?

EUs tilbud er nå så lavt at Unionen har sett seg nødt til å legge inn en ekstra klausul i sitt opplegg: Ingen av de nye landene skal komme dårligere ut økonomisk i sine første medlemsår enn i det siste året utenfor!

EU vil ha litt å gå på i sluttforhandlingene, men ikke mye. Likevel får vi tro at søkerlandenes regjeringer svelger pillen; de er nesten desperate etter å komme inn i EU av politiske grunner.

Derimot kan det bli vanskeligere å overbevise folk flest i søkerlandene. De vil inn i EU for å øke velstanden. Hvis de ikke lenger føler seg sikre på at EU garanterer det, vil ikke alle si ja likevel av mer diffuse «politiske grunner».

At en folkeavstemning eller tre ender med nei neste år skal vi ikke se bort fra.

Men la oss gå ut fra at den planlagte utvidelsen i all hovedsak fullføres og stille spørsmålet: Hva skjer så?

For alle som holder seg til de store linjer er utvidelsen av EU lik den historiske gjenforeningen av Europa.

Men Europa har vært så mangt, og et nytt er i støpeskjeen. De nye landene kommer ikke til å nøle med å hive seg inn i maktkampen og forme allianser.

Hvilke følger får utvidelsen for forholdet mellom USA og EU? De fleste kandidatland har de siste årene tilhørt den mest entusiastiske delen av USAs supporterklubb. Trolig får Storbritannias Tony Blair nye allierte i kampen for å holde EU i et tettest mulig tospann med USA.

Vil utvidelsen skape mer eller mindre velstand i EU? Det er ikke lett å si. I beste fall kan polakker, tsjekkere og slovenere gjøre nytte som kjøpelystne forbrukere og godt utdannet og motivert arbeidskraft. De kan få EU til å blomstre.

Men de nye kan også få fart på den sosiale dumpingen vi ser i mange av dagens EU-land. Bedrifter i vest vil flytte arbeidsplasser østover, der lønnskostnadene er lavere. Arbeidstakere kan flytte andre veien — og øke konkurransen om arbeidsplassene i vest.

Og dessuten; når flere fattige land kommer inn, må det EU har å tilby av kake - landbrukssubsidier og slikt - deles opp i mindre stykker.

Til gjengjeld kan selve det rådyre og nærmest skandaløse systemet for landbrukssubsidier i EU (CAP) få livet sitt forlenget. På toppmøtet i Brussel de siste dagene ble EU, ansporet av en avtale mellom Tyskland og Frankrike, enige om å fryse landbruksutgiftene på 2006-nivå fra 2007 til 2013. Når den tid kommer vil «bondevennene» Frankrike og Spania kunne alliere seg med en haug nye land med fattige bønder. Det blir ikke lettere for store netto bidragsytere som Tyskland å få gjort kål på CAP da.

Utvidelsen vil nok gjøre livet bedre for de nye EU-borgerne, men med stor sannsynlighet skape høyere arbeidsløshet og lavere reallønn i vest og sør. I alle fall på kort sikt - før det økonomiske oppsvinget alle håper på, men ikke ser noe til.

Her ligger noe av grunnen til at meningsmålinger i dagens EU-land viser stor motstand mot å ta inn så mange nye land. Det er ikke for ingenting EUs innbyggere - med Irland som nervepirrende unntak - ikke inviteres til å stemme over utvidelsen i folkeavstemninger.

Og hvordan vil de politiske prosessene i et EU med 25, senere 27 og - hvis Tyrkia får sjansen - 28 land fungere? Et så stort EU, med så mange innebygde konflikter og kryssende interesser, vil teoretisk måtte utvikle seg i én av to retninger, fremover mot mer føderalisme eller tilbake mot nasjonalstatenes frie spill.

Med andre ord: EU kan enten bevege seg mot det «United Europe» som fornyelseskonventet under ledelse av Frankrikes tidligere president Valery Giscard d'Estaing tenker seg. Det må innebære mer overnasjonalitetet, det vil si sterkere styring fra fellesorganene som hovedsakelig ligger i Brussel.

Alternativt kan EU fortsette på utviklingen unionen er inne i akkurat nå, der stormaktene Tyskland, Frankrike og Storbritannia tiltar seg mer og mer makt - i allianse med hverandre eller andre av EUs større stater.

I praksis er en utvikling med elementer av begge deler kanskje mest sannsynlig.

I norsk debatt sies det ofte at «et EU med 25 land vil være annerledes enn et med 15». Det er sant nok - men det er ikke dermed sagt at medlemskap i EU vil fremstå som mer fristende for Norge.