FRANK M. ROSSAVIK

Brussel

Selv ikke ringreven Jean-Claude Juncker, statsminister i lille og ukontroversielle Luxembourg, greide å få EUs langtidsbudsjett i havn.

Mange timer på overtid ga EU-lederne opp, tross alle Junckers anstrengelser. Og til tross for at en gruppe av EUs nye medlemsland i Øst-Europa i siste fase faktisk tilbød seg å gi avkall på deler av sine overføringer for å få budsjettet til å gå opp.

Dagen før måtte lederne, på grunn av nei-flertallene i Frankrike og Nederland, tennerskjærende sette grunnlovstraktaten på en venteliste der den fort kan dø før den kommer til ny behandling.

På toppen av det hele greide EU-toppene bare å vedta en ytterst lunken bekreftelse av at planene om videre utvidelse står fast.

Flere tror at kun Bulgarias og Romanias medlemskap fra 2007 er sikkert. Prosessen som skal gi Tyrkia medlemskap om 10-15 år kan snart stoppe opp. Også Kroatia ligger tynnere an.

2005 blir altså ikke noe toppår for EU. Unionen er handlingslammet, og sitter godt fast i sin verste krise noen gang. Og det finnes ingen enkel vei ut.

Sammenbruddet i forhandlingene om langtidsbudsjettet for perioden 2007 til 2013 er mer alvorlig enn man skulle tro.

Konfliktene er dype, og høyst «velgersensitive»: Her handler det om at rike land som Sverige og Nederland vil gi mindre til felleskassen, og om at nye, fattige land vil ha region— og landbruksstøtten de ble forespeilet da de meldte seg inn i EU.

Det handler om stadig mer velstående Storbritannia som ikke vil gi fra seg en lukrativ budsjettrabatt fra 1980-tallet, og de andre 24 som mener rabatten for lengst har utspilt sin rolle.

Og det handler om at Frankrike ikke vil røre ved EUs formidable landbrukssubsidier som nettopp franske bønder grabber til seg mest av.

Dette er vanskelige saker for alle politikere som ønsker gjenvalg.

Nederlands regjering sliter med velgere som mener landet betaler for mye til EU. Det samme problemer har Göran Persson i Sverige.

I Frankrike er det utenkelig for pr e sident Jacques Chirac å gjøre noe som går ut over landets bønder, de siste vennene den tidligere landbruksmini s teren har.

Og for Tony Blair er det like umulig å gi fra seg noe av den britiske rabatten, som i fjor var verdt 5,3 milliarder euro, i en situasjon der Frankrike tviholder på landbrukssubsidiene.

Må de øvrige 23 landene velge side i denne krangelen, sympatiserer hele bunten nok aller minst med britene. Derfor er det ugreit for EU at nettopp Storbritannia overtar formannsvervet fra 1. juli.

Noen håper nok at britene kan få litt fart på økonomisk vekst og jobbskaping i EU. Slikt har de jo rede på i London. Men at Blair & Co. kan hjelpe EU ut av de aktuelle krisene rundt grunnlovstraktaten og fellesbudsjett i sin formannskapsperiode, det tror svært få, for i begge sakene er Storbritannia mest av alt de andre landenes syndebukk.

Derfor frykter mange at det ikke blir vedtatt noe budsjett før under det ø s terrikske formannskapet første halvår 2006.

En slik forsinkelse gjør det svært vanskelig for Europakommisjonen å planlegge pengebruken fra 2007 av. Kommisjonen har allerede varslet at den da trolig må begynne å kutte i pengebruken på felt som er mindre politisk sensitive, for eksempel forskning og utvikling.

Hvor ille er denne krisen for EU? Det vet vi ikke før dette katastrofale toppmøtet kommer på en viss avstand. Men det er verdt å merke seg at en stødig europaentusiast som Jean-Claude Juncker var meget pessimistisk etter møtet.

Europa er i dyp krise og «splittet i to motsatte ideologier», mener han: «De som ønsker et politisk integrert Eur o pa og de som bare vil ha et friha n delsomr å de».