FRANK ROSSAVIK

Midt i desember avgjør EU-toppmøtet om det skal innledes forhandlinger med Tyrkia om medlemskap. Europakommisjonens anbefaling er ventet 6. oktober.

EUs fremste talsmenn har alltid sagt at hvorom allting nå er; at Tyrkia er overveiende muslimsk, skal det i alle fall ikke brukes som argument mot medlemskap. Religion er intet opptakskriterium og EU er ingen kristen klubb, sies det.

Men nå ser nettopp religion ut til å bli et hovedpoeng — i forskjellige varianter.

EUs fiskeri- og jordbrukskommissær Franz Fischler har skrevet et brev til sine kolleger, der han advarer sterkt mot tyrkisk medlemskap. Østerrikeren mener, ifølge Financial Times, at det er tvilsomt om Tyrkia på lengre sikt vil forbli en sekulær (ikke-religiøs) og demokratisk stat. Fischler advarer mot et «fundamentalistisk tilbakeslag».

For noen dager siden advarte en annen kommissær, Frits Bolkestein, ansvarlig for det indre marked, mot «islamisering» av EU som følge av tyrkisk medlemskap.

Den konservative nederlenderen har vært det man forsiktig kan kalle islam-kritisk det meste av sitt politiske liv, så det er nok større interesse for et annet av hans poenger: Med store og lutfattige Tyrkia som medlem, blir det helt umulig å opprettholde dagens landbruks- og regionalpolitikk i EU. Enten må dagens EU-medlemmer i sum betale langt mer inn til felleskassen, eller kriteriene for pengefordeling endres, eller så vil Tyrkia stikke av med det meste.

Bolkestein og Fischler tilhører Romano Prodis avtroppende EU-kommisjon. Selv om den skal legge frem innstillingen til EU-toppmøtet om Tyrkia, vil José Manuel Barrosos påtroppende lag i praksis håndtere saken.

Minst seks av de sittende kommissærene skal være mot tyrkisk medlemskap. Likevel ventes det at innstillingen i oktober blir positiv.

Problemet er at Kommisjonen ses på som en garantist for at Tyrkia får slippe inn. Kommisjonen er jo uavhengig av velgerpress og kan ta «overordnete hensyn». Når det nå kommer uklare signaler fra Kommisjonen, til og med åpne oppviglerier, blir det lettere for EUs regjeringssjefer (og andre politikere) også å gå på krigsstien mot å ta inn Tyrkia.

Mange av EUs stats- og regjeringssjefer er allerede mer og mindre åpent kritiske til akkurat denne EU-utvidelsen. De må også ta hensyn til sine velgere. Tanken om å ta inn et stort muslimsk land i EU, og samtidig svi for det økonomisk, kan nok lett fremstå som lite attraktiv for vanlige europeiske borgere.

Lite skal til for å hindre Tyrkia: I slike saker må alle 25 EU-land være enige.

På den andre siden har EU offisielt hatt tyrkisk medlemskap som mål helt siden 1999, på betingelse av at landet tilfredsstiller en rekke krav om reformer på områder som menneskerettigheter, demokrati og økonomisk politikk. Nå som Tyrkia langt på vei har innfridd kravene, kan da EU likevel si nei? Og signaliserer gårsdagens utreisenekt for Leyla Zana en ny tilstramming?

En fare er at EU, ved å si nei, kan torpedere tegnene på den positive utviklingen en tross alt har sett i Tyrkia de siste årene. En vismannsgruppe nedsatt av Europakommisjonen, og ledet av Finlands tidligere president Martti Ahtisaari, advarte denne uken mot nettopp identitetskrise og uro i Tyrkia ved et nei.

— Vi forlanger ingen særbehandling av Tyrkia, bare rettferdighet og respekt, sa Ahtisaari blant annet.

Som vanlig skues det etter en mellomløsning. En vri kan være å i første omgang tilby Tyrkia et «privilegert partnerskap» med jevne toppmøter og utstrakt samarbeid. Tanken har vært luftet noen ganger, og hver gang med en brysk tyrkisk avvisning til følge.

En annen vri er å si ja til å starte forhandlinger, men samtidig si at de ikke nødvendigvis vil ende i tilbud om medlemskap. Det blir som å pisse i buksen, men i dette tilfellet kan lunken jo vare i noen år.