I norsk EU-debatt har «de små lands innflytelse» bestandig veid tyngre enn andre parametrer, som «demokrati» og «handlekraft».

Slik sett kan det tenkes at Nei til EU ser på nyhetene fra utenriksministermøtet i Napoli med irritasjon. At en EU-prosess stemples som en fiasko er for så vidt bra, men denne gangen er det feil type fiasko.

EUs reformkonvent og de store land mente at i en Union med 25 eller flere medlemmer, kan ikke alle land til enhver tid ha et medlem av Europakommisjonen med fulle rettigheter. Da ville Kommisjonen miste effektivitet og tyngde som en slags overnasjonal regjering, et organ som skal ivareta helhetsinteressene i EU og se til at reglene blir overholdt.

Men nå ser det ut til at en allianse av små land, ikke alle de små landene riktignok, greier å stoppe forslaget. I stedet knesettes inntil videre regelen om ett land, en kommissær. Og det skjer etter en debatt som antyder at også Kommisjonen i fremtiden kan bli arena for nasjonal interesserepresentasjon.

Det vil unektelig være et nederlag for drømmen om et føderalt Europa, men nettopp derfor også en ekstra sjanse for ja-siden i den nye norske EU-kampen som muligens snart blåses i gang.

For dette viser både at de nasjonale interesser fortsatt veier meget tungt. Og at de små land ikke lar seg overkjøre av de store.

Det samme kan sies om et annet resultat fra Napoli, som rett nok er mindre «banket» enn enigheten om Kommisjonens sammensetning.

Det ser ut til at EU vil beholde stemmerettsreglene som ble vedtatt under toppmøtet i Nice i 2000 inntil videre, det vil si i alle fall til 2009. Kanskje vil EU også utsette en beslutning om den foreslåtte regelen om «dobbel majoritet», altså at et kvalifisert flertall i Ministerrådet må bestå av et flertall av landene, som igjen må ha minst 60 prosent av befolkningen.

Skulle disse to delene bli utsatt til nye forhandlinger om noen år, vil det av mange bli sett på som en ren katastrofe.

For det første vil Spania og Polen da få 27 stemmer i EUs viktigste organ, Ministerrådet. Det er kun to færre enn for eksempel Tyskland har med mer enn dobbelt så mange innbyggere. De fleste har tatt for gitt at denne «arbeidsulykken» fra Nice ville forsvinne, men Spania og Polen har tviholdt på stemmene sine og ser ikke ut til å gi etter.

For det andre vil et fravær av «dobbel majoritet», føre til at EUs små og mellomstore land vil ha enda lettere for å blokkere de stores ønsker i fremtiden. Når EU utvides med 10 nye land fra 1. mai, er ni av dem jo små.

Blir dette resultatet av toppmøtet i Brussel 12. og 13. desember, får EU altså en grunnlov der man kan stille spørsmål ved gevinstene. Gjør dokumentet virkelig EU mer handlekraftig, åpent og demokratisk?

At nasjonalstater tar mer makt i den forstand at de vektlegger det de mener er deres nasjonale interesser, betyr normalt mindre åpenhet i beslutningsprosessene.

At EU-land med få mennesker lett kan blokkere for EUs folkerike land er ikke uten videre demokratisk.

De små landenes makt i EU vil til gjengjeld være større enn noensinne.

Ulykken, sett fra synsvinkelen til dem som ønsker et mer handlekraftig og integrert EU, er at utsettelsen til 2009 fort kan bli mer langvarig enn som så.

På vei hjem fra Napoli traff jeg i går en trist Elmar Brok på flyet. Den tyske kristeligdemokraten er en av de store gutta i Europaparlamentet og var sentral i EUs reformkonvent, som la frem forslaget til grunnlov for EU.

— De blir nok enige i Brussel, men det ser ille ut for stemmerettsreglene. Hvis vi skal beholde Nice-reglene og også utsette å innføre dobbel majoritet til nye forhandlinger om noen år, er det en nedtur. Hvis man skal forhandle bare om de temaene i neste runde, blir det vel umulig å få endringer. Da finnes det ingen midler å bruke til å presse land til å gi fra seg urimelige privilegier, sa Brok, med klar henvisning til Spania og Polen.

«Mange store møter, men bare små resultater», erklærte Brok en smule trett og oppgitt.