Pressemeldingen fra justisminister Knut Storberget den 29. juni i fjor fortalte om et stort og gledelig fremskritt: En avtale var signert med EU om at Norge skulle få slutte seg til hoveddelen av den såkalte «europeiske arrestordren».

– Dette blir et viktig redskap i kampen mot grenseoverskridende kriminalitet, sa justisministeren.

Avtalen skulle gjøre det enklere å straffeforfølge forbrytere over landegrensene, og det skulle bli lettere å få utlevert kriminelle som var arrestert i EU-land. «Den nye avtalen forenkler saksbehandlingen og gir et mer effektivt verktøy», het det i pressemeldingen.

Må sendes Europa rundt

Etter mer enn ett år har ikke Norge hatt det minste glede av avtalen. Norske statsadvokater som vil ha utlevert fanger fra utlandet må holde seg til akkurat de samme innviklede reglene og tidkrevende prosedyrene som før.

Og slik kommer det også til å forbli, på ubestemt tid.

Hvorfor? Fordi avtalen ikke kan settes ut i livet ennå. Denne avtalen – og andre, tilsvarende – krever formell godkjenning fra alle EU-landene før den trår i kraft. I de fleste tilfellene betyr det behandling i nasjonale parlamenter Europa rundt, enkelte steder må det også gjøres lovendringer.

18 EU-land har sagt at de må ha en egen nasjonal godkjenningsrunde før arrestordre-avtalen med Norge kan gjøres gjeldende. Pr. mars i år hadde ingen av disse 18 ratifisert avtalen.

Irland, Tyskland og Ungarn sa at de kanskje kom til å gjøre det i år. Sverige og Polen trodde det muligens kunne skje våren 2008. For de 13 andre var godkjenningen inntil videre helt i det blå, ifølge en oversikt EU utarbeidet i vår.

Det vil heller ikke hjelpe om 26 av de 27 EU-medlemmene sier at alt er i orden, dersom ett land henger igjen. Uten godkjenning fra alle trår ikke avtalen i kraft.

Har ventet i fire år

Norges parallellavtale om arrestordren er ikke enestående.

I 2000 inngikk EU-statene en avtale om gjensidig juridisk hjelp i straffesaker. Den gjør det enklere å innhente beviser og opplysninger fra andre EU-land. Rettslige dokumenter må ikke lenger sendes via diplomatiske kanaler, med alt det fører til av forsinkelser, men kan gå direkte mellom påtalemaktene i de ulike landene. Den åpner dessuten for felles etterforskningsgrupper, og politioperasjoner der flere land er involvert.

Norge fikk her en tilslutningsavtale med EU i 2003. Men det hjelper ikke stort: Fortsatt mangler nasjonal godkjenning i det store flertallet av EU-stater. I mars i år gjensto nasjonal behandling i 18 av totalt 20 EU-land der dette er nødvendig.

– Fungerer fantastisk bra

Den juridiske tjenesten i EUs råd har ingen oversikt over om det har vært noen fremgang siden mars. Men en av deres eksperter sier han «antar at svært få har implementert avtalene hittil».

Avdelingssjefen for rettslig samarbeid på EU-siden, svensken Hans Nilsson i EUs råd, bekrefter at det drar ut.

– Man må ha tålmodighet. Slike prosesser i medlemslandene tar tid, sier Hansson. Basert på tidligere erfaringer anslår han at det kan ta ytterligere to år før arrestordre-avtalen med Norge er banket igjennom over alt. Sikre kan ingen være.

For EU-landene trådte arrestordre-avtalen i kraft i januar 2004. Nilsson sier den fungerer «fantastisk bra».

– I snitt tar det i dag 43 dager fra forespørselen om utlevering er sendt til den blir satt ut i livet. Før regnet vi med ca. ett år i snitt, sier Nilsson.

Dersom den pågrepne samtykker i utlevering, er snittet bare 11 dager.

– Rettsprosessene kommer mye raskere i gang. Det er et stort fremskritt, særlig for ofrene, sier Nilsson.

Han sier Norge kan kjenne seg helt trygg på at avtalen med Norge til slutt vil få grønt lys fra alle EU-landene.

– Vi følger opp saken. Og Norge kan også ta det opp, sier Nilsson.

Norge henger også etter

Heller ikke i Norge har avtalene fått den nødvendige politiske behandlingen for å tre i kraft. Arrestordre-avtalen åpner for utlevering av egne borgere, og det må derfor en lovendring til.

– Justisdepartementet tar sikte på å sende ut et høringsbrev i løpet av høsten, slik at saken kan legges frem for Stortinget våren 2008, sier rådgiver Hanne Messel i Justisdepartementets sivilavdeling. Også når det gjelder avtalen om gjensidig juridisk assistanse håper Justisdepartementet å legge frem saken for Stortinget neste år.