Prisbevisste kvinner og menn med sans for dyr sjampo fikk noe å glede seg over i 2006. Da begynte billigkjeden Nille å selge sjampo og balsam av merket Redken i Norge — til rundt halve prisen av hva den samme flasken kostet hos frisøren.

Nille hadde slått kloen i et parti med 20.000 Redken-flasker i USA og importert det til Norge. Lavpriskjeden Smart Club gjorde det samme.

Prisforskjellen var stor: På frisørsalonger i Bergen koster en flaske Redken-sjampo 230 kroner. Hos Nille gikk den for 139 kroner.

Regjeringen støttet Nille

Mens kundene gledet seg, var stemningen ikke like god i verdens største kosmetikkonsern, franske L'Oréal. Det er de som produserer Redken, og som står for distribusjonen til sine forhandlere - frisørsalonger over hele Norge.

L'Oréal Norge saksøkte både Nille og Smart Club. Selskapet hevdet å ha enerett på å innføre sine produkter til EU, og viste til EUs varemerkedirektiv. Fordi Norge har signert EØS-avtalen, måtte de samme reglene gjelde for Norge, ifølge kosmetikkgiganten.

Smart Club og Nille var ikke enige. De mente selskaper i Norge står fritt til å importere fra land utenfor EU, uten å spørre produsentene om lov først. EØS-avtalen betyr ikke at Norge er i en tollunion med EU, eller at Norge og EU har felles handelspolitikk. Norge inngår jo stadig vekk egne handelsavtaler med land utenfor EU, påpekte billigkjøpmennene.

De sto ikke alene i kampen: Den norske regjeringen støttet Nille og Smart Club, det samme gjorde Island.

- Må tolke reglene likt

Både Follo og Oslo tingrett var i tvil om hvem som hadde rett, og spurte EFTA-domstolen om råd. De tre dommerne der er satt til å avgjøre stridigheter om hvordan EØS-avtalen skal tolkes.

I går kom svaret: EUs varemerkedirektiv gjør at Nilles og Smart Clubs parallellimport ikke kan tillates.

Dommen slår fast at Norge pent må rette seg etter EUs praksis på feltet, fordi «ensartet tolkning og anvendelse av felles regler er en grunnforutsetning for at det indre marked (...) skal fungere effektivt».

Dersom Nille hadde kjøpt sine Redken-paller i et EU-land, vil alt vært greit. På EU- og EØS-markedet står alle fritt til å kjøpe og selge hva de vil, hvor de vil. Men her kom varene fra USA, og L'Oréal har rett til selv å bestemme hvem som får ta inn deres sjampo til EUs indre marked, ifølge dommerne.

Stikk motsatt sist

EFTA-domstolen gjør dermed en solid kuvending. Sist de hadde en slik sak på bordet, kom de til stikk motsatt konklusjon. I 1997 velsignet de parallellimport av dyre lommelykter av merket Maglite til Norge. Også i den saken handlet det om import fra USA, og en produsent som ville ha kontroll med distribusjonen.

Problemet for EFTA-dommerne har vært at de er pålagt å «ta tilbørlig hensyn til de prinsipper» som følger av EUs egne dommer. Og EUs domstol, som stort sett har det samme regelverket å forholde seg til, har ikke fulgt EFTA-dommernes logikk fra lommelyktsaken. De har de siste årene tvert imot kommet til stikk motsatt konklusjon i flere lignende saker. Dermed så EFTA-dommerne seg nå tvunget til å snu.

— Jeg mener det var naturlig at de snudde. Det ligger i sakens natur at reglene skal brukes på samme måte i EØS-landene som i EU. Målet er jo å sikre et felles marked, sier professor Ole-Andreas Rognstad ved Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo.

Dommen fra EFTA-domstolen er i prinsippet kun et råd til tingrettene i Oslo og Follo. Men praksis er at de norske dommerne følger det som EFTA-dommerne kommer frem til.

Rognstad mener dommen viser at EØS-avtalen setter klare grenser for hva Norge kan foreta seg.

— Enkelte vil sikkert si at her har EFTA-domstolen gitt etter på enda et punkt, og at Norge har fått enda mindre handlefrihet innenfor EØS-avtalen, sier Rognstad.