I have a dream.

I have a dream today.

DELMUS WEBB SKULLE GJERNE vekket besteforeldrene sine til live i graven. Han skulle fortalt dem at en svart mann er presidentkandidat. De skulle ha sett på ham som om han var gal og snudd seg rundt.

Det var nemlig det de ville gjort. Bare snudd ryggen til, i vantro. Delmus ler hjertelig.

— Det var umulig, sier han.

— Umulig.

Vi spør: Skal Obama endelig oppfylle den umulige drømmen? Men Delmus har mye på hjertet før han kan svare.

Ettermiddagsolen kaster lange skygger nedover gaten i Harlem. Delmus henger på en gammel flassete varebil og slarver med kompisen Priestly P. Cantly (67). Rundt oss sitter mursteinshusene tett i tett langs 138. gate i Striver's Row.

Strebernes rekker.

Her bodde den første lille svarte middelklassen, de som ville opp og frem. De som ville ut av ghettoen. Vi står midt i veien.

— Slapp av. Ingen kjører på deg i Harlem, sier Delmus.

Han er seksti. Kun to generasjoner skiller ham og Priestly fra slaveriet. Besteforeldrene var eid av hvite.

— Yup, nikker Delmus.

— De var slaver. Kunne ikke lese eller skrive skikkelig. Jeg husker de fortalte at det måtte være mørkt i huset om kvelden. De fikk ikke lov å lese. Så de gravde et hull i jordgulvet. Tok med seg lampen og satt der nede i hullet og forsøkte å lære.

One hundred years later, we must face the tragic fact that the Negro is still not free.

DE KOM TIL NEW YORK fra de fattige segregerte sørstatene, både Delmus og Priestly. Priestly hadde ti søsken. Da han var liten gutt i South Carolina kuttet han bønestengler for å overleve.

— Vi fikk én cent stykket. Mat på bordet måtte vi jo ha.

Å komme til New York var himmelen for Priestly. Til en fri by i nord, der negroene hadde sin egen digre bydel.

— Jeg fikk meg jobb i kommunen. Kjørte svære biler. Oppdro tre barn. Midt her i Harlem, sier han og peker ned i asfalten.

— New York har vært snill mot meg.

Men fortsatt har de lite. Har aldri kunnet kjøpe leilighet. Delmus holder ut den hullete genseren sin.

— Ser du disse? sier han, og vifter opp mot de grønne trekronene over oss.

— Det vokser ikke penger på dem. Jeg har jo ingenting.

Men det var ikke det at de ikke manglet muligheter. Delmus vil ikke være sytekopp.

— Det faller på oss at vi ikke tok de mulighetene som kom forbi. Det faller på oss. Kanskje var vi ikke smarte nok? Kanskje var vi ikke modige nok? Kanskje klarte vi ikke å gjenkjenne muligheten når den bød seg? Kanskje hvis vi hadde fått litt hjelp, fått et dytt, fått litt bedre utdanning, så hadde vi kjent igjen muligheten når den kom forbi?

We cannot walk alone. And as we walk, we must make the pledge that we shall march ahead. We cannot turn back.

DET VAR EN STYGG virkelighet han skildret, Martin Luther King Jr.. En stygg virkelighet svøpt i den kanskje vakreste politiske talen som noensinne har blitt holdt. Det er nøyaktig 45 år siden i dag. Men virkeligheten har fortsatt å være stygg for mange afro-amerikanere. Og aller styggest er den for den svarte mannen.

For til tross for at Barack Obama i dag skaper historie, er sannheten at den afro-amerikanske mannen taper.

  • Der er færrest av ham på høyskoler og universiteter, og flest av ham i fengsler.
  • Han er oftest morder og blir oftest myrdet.
  • Han dropper ut av skolen, har høy arbeidsledighet og lav gjennomsnittlig levealder.
  • Og kanskje viktigst av alt; han har en 70 prosent sjanse for å bli født av en enslig mor.Det er kun én type svart mann som gjør det forholdsvis bra i USA: afrikanske innvandrere, eller førstegenerasjons amerikanere. De har ofte foreldre med utdannelse, og kommer til USA for å gå på skole. De tjener mer penger, har bedre utdannelse, blir mer vellykket.

Som Barack Obama. Sønn av en kenyansk økonom. Utdannet og lykkelig gift. Oppvokst i middelklassens hvite trygghet.

Obama som ikke har besteforeldre som var slaver. Som ikke har røtter i den svarte motstandsbevegelsen. Som snakker om et samfunn der rase ikke skiller folk. Som sier at han nå ønsker å marsjere videre, forbi Martin Luther King Jr.s drøm til en ny drøm, bort fra et samfunn der man setter mennesker i bokser etter kjønn og hudfarge og religion.

Den svarte befolkningen sprekker langs klasseskillet. Mange av de tradisjonelle afro-amerikanske gruppene er redd for at Obamas visjon vil ta fokus bort fra deres store sosiale problemer, at dersom man tror «drømmen er oppfylt», ja, så tror man at der ikke er mer å gjøre.

Den svarte middeklassen på sin side vil bort fra det de ser på som destruktiv offertekning. Skuespiller Bill Cosby er blant dem som er mest engasjert i dette. Sammen med psykiater Dr. Alvin Poussaint ga han nylig ut boken « Come On, People: On the Path From Victims to Victors» (Kom igjen, folkens: en vei fra offer til vinner). Der skriver Cosby:

«Å legge skylden på hvite kan være en måte å få svarte til å føle seg bedre, men det betaler ikke strømregningen. Der er flere muligheter for svarte i dag enn på noe annet tidspunkt i Amerikas historie.»

Go back to the slums and ghettos of our northern cities, knowing that somehow this situation can and will be changed.

HVOR ER JOBBENE VÅRE? Shalik Potter (36) spør. Hun sitter på en benk i en betongdekket lekeplass i en blå T-skjorte som det står «Parkvesen» på. Shalik tjener åtte dollar i timen på å holde plassen ren for sommeren. Hun har to barn på 12 og 18 som hun oppdrar alene, og hun trenger action.

TALTE: Sitatene er hentet fra Martin Luther King Jr.s tale fra 1963.

— Vi trenger ikke store ord. Vi trenger jobber. Vi trenger barnehager som vi har råd til å bruke. Vi trenger bedre skoler for barna våre.Høyrehånden til tobarnsmoren hugger ned i den venstre for hvert poeng. Den øker tempoet.

— De sier svarte er late. Men vi er ikke det. Vi vil gi våre barn mat og trygghet akkurat som alle andre. Men vi taper. Vi taper hele tiden.

Sønnen på atten er snart ferdig med high school.

— Det er så hardt å holde ham borte fra trøbbel. Jeg må bare ta det fra dag til dag. Hvis Obama kan forandre noe ville det være vakkert. Absolutt. Det er mange som tror på ham. Men vi har strevet veldig lenge.

En gjeng med unge gutter har begynt å spille baskeball på plassen. Noen ganger kaster folk i kommunalboligene rundt glassflasker og egg på dem når de leker. Mennesker med store mentale problemer blir bare gående rundt i gatene, sier Shalik.

— Folk her gjør dumme ting. De slåss for en dollar. De dreper hverandre. Det er en dead end, sier en nittenåring som ikke vil si hva han heter.

Men hva med drømmen?

— Obama var ikke her i går og spilte basket med meg. Obama har aldri vært her.

Og hva skulle han gjort? Hvilken forandring skal han bringe til oss her?

Let freedom ring from the snowcapped Rockies of Colorado!

SÅ, DER I KVELDNINGEN, i den smålate sommervarmen i Harlem, svarer Delmus og Priestly endelig på spørsmålet. Drømmen er så mange forskjellige ting for mange mennesker, sier de. Den er så stor. Obama er bare én mann.

— Det er jo historisk, selvsagt, sier Delmus.

— Men er drømmen oppfylt? Nei. Kanskje for Obama er den det. Kanskje har han oppfylt sin drøm.

Marita Aarekol
Marita Aarekol
Marita Aarekol
EN DRØM: Å komme til New York var himmelen for Priestly. - Jeg fikk meg jobb i kommunen. New York har vært snill mot meg, sier han.
Marita Aarekol