Amir Muhammed skulle ha vært med fergen. Men han måtte stå over. Han greide ikke å skaffe 800 euro til billetten.

Holken skulle nok til Hellas, men forliste 50 meter fra land 6. september i fjor, i Baradanbukta utenfor Izmir. Den hadde kapasitet til 60 personer, men hadde minst 106 om bord.

Flertallet var under dekk; mange av dem kvinner og barn som ikke kunne svømme. Minst 61 mennesker druknet.

- Nesten alle om bord var kurdere fra min hjemby i Syria, Hakkari, sier Amir.

Selv er han foreløpig i en slags behold i Izmirs mørke bakgater, der han lever fra hånd til munn sammen med andre som fortsatt tviholder på drømmen om Europa.

En av de 46 som kom seg levende fra forliset, var en venn av Amir.

- Han så at båten ble lastet altfor full og prøvde å trekke seg. Men de truet ham med pistol, sier Amir.

Tragedien har gitt ham mye å tenke på.

- Jeg vil leve. Jeg har ikke flyktet fra Bashar al-Assads undertrykkelse i Syria bare for å drukne i sjøen utenfor Izmir, sier han.

Amir vil til Tyskland. Alle vil dit, sier han. Eller til Skandinavia.

- Der er livet normalt. Der finnes det rettferdighet.

Fra august til årsskiftet greide over 3000 mennesker å komme seg levende over sundet som skiller Asia fra Europa i form av greske øyer som Lesbos, Samos og Chios, ifølge EUs grensepoliti Frontex.

Ruten har vært brukt før. Fra 2007 til 2009 var dette hovedtraseen inn i Schengen østfra. Over 24.000 mennesker kom seg over til Lesbos, de fleste fra Afghanistan, Irak og Somalia.

De nye båtflyktningene er også afghanere — og syrere.

- Ro mot lysene

Akkurat som sist foregår krysningene om natten, ofte i overfylte gummibåter. Bølgehøyden er ikke sjelden to-tre meter.

I GUMMIBÅT: Hamid Rahmeti fra Afghanistan ble satt i en gummibåt med elleve andre. «Ser dere lysen? Der er Hellas, dra dit», sa den tyrkiske smugleren - og ga dem årer.
GORM K. GAARE

27 år gamle Hamid Rahmeti kom til den greske øyen i 2008. Her er han fortsatt.

- Vi var tolv personer om bord, blant annet en familie med små barn. Det var mørkt, og vi var redde. Den tyrkiske fyren sa «Ser dere lysene? Det er Hellas, dra dit». Vi måtte ro. Etter seks-syv timer ble vi plukket opp av kystvakten, sier 27-åringen fra Herat i Afghanistan.

I grålysningen karrer mange seg i land på Lesbos, kjent for sin sol, sine oliven og sin lesbiske oldtidsdikter Sapfo. Men for båtflyktningene er øyen bare en transitt underveis til Athen og andre mål i Europa.

Antonelis Charalambos slurper morgenkaffe i baren ved politistasjonen i Mantamados. Iblant ser han våte og utkjørte mennesker komme subbende gjennom landsbyen.

- Da har de gått to-tre timer fra stranden. Noen har med seg barn. Politiet tar dem ikke, så de går til Mytilini. Dit er det 38 kilometer, sier Charalambos.

Han føler med immigrantene.

- Sjøen er veldig farlig. Men hadde det stått om livet, så hadde vel jeg også gjort det.

Bare én overlevde

15. desember i fjor skjedde nok en ulykke, denne gangen like utenfor Lesbos.

- Stranden var full av lik, sier Efi Latsoudi.

Det skal ha vært 28 om bord i båten. 22 døde er funnet. Den eneste overlevende var en traumatisert afghansk gutt.

I morgensolen en drøy måned senere slår bølgene slapt mot stranden som om ingenting har skjedd. Latsoudi er ute og ser etter nyankomne båtflyktninger, men det har vært storm hele natten, og ingen er å se.

Hun håper det betyr at ingen har forsøkt å legge utpå. Latsoudi bruker mye tid på immigrantene. Det har hun gjort siden i fjor høst, da parken utenfor rådhuset i Mytilini en morgen plutselig var full av forkomne mennesker.

En natt kastet noen stein i pannen på en gravid, afghansk kvinne som sov. Steinen traff også en nerve i lokalsamfunnet — og utløste en dugnadsånd som forundret mange som var med.

- Inntil da hadde flyktningene vært usynlige. Men plutselig ville folk hjelpe. Ikke bare aktivister, men hundrevis av mennesker. De kom med mat og klær. Det var enormt oppmuntrende, og folk var stolte over det de var med på, sier alenemoren Latsoudi. Angst i Athen .

Det er straffbart å gi immigranter haik eller å ta dem om bord på bussen. På Lesbos gjør mange det likevel. Det sterke engasjementet for båtflyktningene kommer midt i landets dype økonomiske krise. Folk flest har nok av egne bekymringer.

Arbeidsløsheten har vokst til 26 prosent generelt og 57 prosent blant ungdom. Mange leter etter noe å holde fast i. Den nynazistiske bevegelsen Gyllent Daggry har ikke latt anledningen gå fra seg. Partiet braser frem under en leder som skjeller ut korrupte politikere som har «solgt» landet til EU og sluppet inn «to millioner illegale innvandrere som er dette landets forbannelse».

Svartkledde gjenger med tilknytning til partiet driver egenhendig etnisk rensing. De banker opp vettskremte utlendinger i Athens gater og risikerer sjelden noe oppgjør med politiet.

- Det er fordi staten har prøvd å overse innvandrerne at Gyllent Daggry nå kan skaffe seg så mange stemmer, mener Latsoudi.

Politiet uforberedt

Ildsjelene på Lesbos fikk åpne kommunens ferieleir for å gi båtflyktningene tak over hodet. I fjor høst drev de et mottakssenter der flere hundre mennesker fikk mat og legehjelp før de dro videre til Athen med nattfergen.

På kjøkkenet i Profitis Ilias-klosteret på en høyde over Mytilini hadde frivillige i menigheten hendene fulle.

- Lederen for kystvakten ringte meg og fortalte om alle som kom og som de ikke hadde mat til. Så vi begynte å koke for 60 personer hver dag, sier fader Kyrilos.

Politiet var ikke forberedt på den nye flyktningestrømmen, sier Theodoros Antonelos, sjef for utlendingsavsnittet hos politiet på Lesbos. Foreløpig har de heller ikke noen strategi for å møte den, sier han. Men hjelp fra lokalsamfunnet vil han likevel ikke ha.

- Vi har ikke noe problem med inn­vandrerne. De blir her bare noen få dager, så drar de videre. Vi prøver å gi dem papirer og et best mulig opphold, sier Antonelos.

I tråd med den nye greske offensiven mot ulovlig innvandring har han imidlertid fått ordre om å åpne en ny interneringsleir på Lesbos. Forrige gang øyen lå langs den uoffisielle hovedveien inn i Europa, drev politiet interneringsleiren Pagani, et ombygget lager bak piggtrådgjerder.

Den hadde plass til noen hundre mennesker, men i perioder var 1200 personer stuet sammen der.

I 2009 krevde FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) at leiren måtte stenges og at det ble gjennomført «drastiske endringer» i Hellas’ asylsystem. Blant annet måtte ansvaret for migranter overføres fra politiet til en sivil myndighet, forlangte UNHCR.

Den dagen delegasjonen besøkte leiren, hadde 200 kvinner og barn to doer og én dusj på deling. Madrasser var våte fordi det lekket fra toalettene. Over tre år etter har Hellas opprettet et nytt asyldepartement som er uavhengig av politiet. Men 50.000 asylsøknader ligger angivelig fortsatt på vent. Det åpnes nye leirer der politiet fortsatt har ansvaret. Men de har lært, mener Antonelos.

- Forholdene må være menneskelige.

Lufting én gang i uken

Det er de ikke, fastslo FNs arbeidsgruppe for vilkårlig internering, som besøkte leirer i Hellas i januar.

-  Fengslingen av en migrant eller asylsøker i inntil 18 måneder, i forhold som noen ganger er verre enn i vanlige fengsler, kan virke som straff mot personer som ikke har gjort noe kriminelt, sa Vladimir Tochilovsky, et medlem av gruppen.

- I interneringssenteret Petrou Ralli gråt kvinner mens de tagg oss om å få dem ut. De får gå ut på gårdsplassen bare én gang i uken. Resten av tiden er de i overfylte celler uten vinduer, rapporterte den tyske venstrepolitikeren Annette Groth etter en tilsvarende runde i januar i regi av Europarådets parlamentarikerforsamling.

Reaksjonene førte til at dette senteret skal stenges. Men forholdene viser at Hellas ikke klarer å rydde opp alene, hevder Groth. Hun mener Europa må vise solidaritet og fysisk avlaste Hellas for byrden ved å være yttergrense i Schengen - ved å ta imot flere selv.

Det er ildsjelene på Lesbos enige med henne i. Men i første omgang insisterer de på at vanlige grekere har en rolle å spille når staten feiler.

- Internering skaper avstand til immigrantene. Som om det er forskjell på dem og oss. Men det er det jo ikke. I morgen kan det være oss. Grekere har mange ganger vært nødt til å forlate Hellas på leting etter et bedre liv. Problemet er ikke at dette skjer. Problemet er at mennesker i nød ikke får en verdig mottagelse, sier fader Kyrilos.

På stranden ved Mytilini på den greske øyen Lesbos, 15 kilometer fra Tyrkia, kommer det nesten daglig gummi båter med flyktninger på vei til Europa.
GORM K. GAARE