NATO hadde valget mellom å «go out of area or out of business», sa senator Richard Lugar i Münchens Hotel Bayerischer Hof i går. Og det var temaet hele helgen, der kremen av beslutningstakere og/eller intelligensia på feltet var samlet; NATOs raske omforming.

Å operere utenfor området alliansen ble dannet for, er blitt nærmest ukontroversielt på bare et par år. NATO har fått en styrke for bekjempelse av kjemiske og biologiske våpen og NATO Response Force som skal kunne rykke ut og ordne opp hvor som helst og når som helst.

I tillegg vokser NATO stadig med nye, tidligere østblokkland. Det øker i utgangspunktet alliansens troverdighet.

Flere problemer

Alliansen har likevel fire store problemer som, mellom alle høflighetsfrasene, også kom til uttrykk i München. Pluss et femte problem på litt lengre sikt.

Det ene er at nesten all utvikling skjer etter USAs manual. Europeernes entusiasme er variabel, noe som ikke minst er tydelig nå som USA vil gjøre også forkjøpsangrep ukontroversielt.

En grunn til den manglende entusiasmen er det neste problemet, et spørsmål: Er en tung og dyr militærallianse overhodet egnet til å takle nye trusler, primært terrorisme? Hva skjer den dagen et av de stadig flere medlemmene sier nei når beslutninger må tas raskt og enstemmig? Og hva kan elitesoldater gjøre med en selvmordsbomber på en buss?

Et tredje problem er at det europeiske NATO er en papirtiger. To millioner europeere er i uniform, men knapt fem prosent av dem kan stables på beina raskt og ukomplisert.

Det fjerde hovedproblemet, nært knyttet til det tredje, er at NATOs omforming skjer uten at noen bryr seg. Sikkerhetspolitisk debatt finnes ikke og det som i Sovjetunionens tid het «forsvarsviljen» er ikke erstattet med noe nytt. Stillheten gjør det lettere å omforme NATO, men vanskeligere å finansiere alliansen og ikke minst bruke den når det kan koste menneskeliv.

Diskusjonene i München kretset rundt disse emnene, mer og mindre direkte.

Fortsatt konflikt

Konflikten mellom USA og flere europeiske land om Irak består, selv om mange prøvde å erklære den død.

Tysklands utenriksminister Joschka Fischer minnet om at han fortsatt mener krigen var feil. Han vil godta at NATO tar oppdrag i Irak etter at en sivil regjering er valgt. Men det vil skje uten tyske soldater og personlig er han «sterkt skeptisk» til hva NATO har der å gjøre.

Russlands forsvarsminister Sergei Ivanov spilte sine kort kløktig. På den ene siden håpet han at USA & Co. lykkes i Afghanistan og Irak, men så minnet han om to nye problemer krigene har skapt:

Irak er etter krigen blitt en magnet for terroristgrupper fra hele Midtøsten og mer til. Afghanistan har nidoblet sin narkotikaeksport sammenliknet med hva den var under Taliban — og USA/NATO ser mellom fingrene med det fordi landets lokale krigsherrer da holder fred.

Ivanov sa at narkoflommen destabiliserer både Russland og andre land og foreslo at NATO skulle samarbeide med Russland for å stanse narkoproblemet.

Ingen fra NATO-siden svarte.

USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld skrøt voldsomt av NATOs vilje til å omstille seg. Problemet med Iraks manglende masseødeleggelsesvåpen ble feid til side med henvisninger til hvor ond Saddam Hussein hadde vært.

I spørsmålsrunden ble Rumsfeld spurt om når NATO skulle brukes til strategiske drøftelser, altså diskutere ting i forkant, ikke bare bringes inn av USA når en konflikt nådde sin militære fase. Rumsfeld svarte at slik var det da i dag.

Forsvarsministeren ble også spurt om USA har langsiktig strategisk interesse av å samarbeide med Europa, og ikke bare en kortsiktig taktisk. En perpleks Rumsfeld sa at interessen er langsiktig.

EU som alternativ

Ut av det hele stiger NATOs femte store problem. Tunge krefter i Europa vil egentlig utvikle EU til et alternativ til NATO, ut fra tanken om at en blanding av politiske, økonomiske og militære virkemidler er bedre for verden.

Også i München forsikret mange talere at EUs forsvarssamarbeid kun skal komplementere NATO, altså være samarbeidspartner, ikke konkurrent.

Komplementaritetsprinsippet gjentas nå så ofte og intenst at alle forstår at det er av den typen prinsipper man har inntil man får et nytt. Også EU utvikler seg nemlig meget raskt.