OLA HENMO

Khao Lak, Thailand

Omkring likene rusler pårørende. Noen i frykt for, andre i håp om å finne sine savnede. Det er kvelende varmt, helt stille, og det lukter død.

Bare 50 meter unna de delvis tildekkete kroppene — bortenfor høye stabler med enkle kister - tilbys slitne overlevende nudler og ris, vann, klær og tilgang til telefon og internett.

«Ring Marianne i den norske ambassaden!» står det på en stor lapp ved tempelinngangen, men de frivillige har verken registrert nordmenn eller andre som har fulgt oppfordringen.

På radioen bes alle tilgjengelige leger om å komme seg fortest mulig til Khao Lak, landets desidert hardest rammede by. De kommer altfor sent for altfor mange. I Khao Lak forteller ikke det påfallende fraværet av sirener om legemangel eller lite sykdom. Stillheten er snarere et tegn på at nesten alt håp nå er ute.

Et sjokk

Selve Khao Lak er et sjokk. Husene er feid vekk i et flere hundre meter bredt belte fra stranden. Trær er dratt opp med roten. Hotellenes bærebjelker og kabler er filtret sammen i umulige stillinger. Som groteske kunstverk er smadrete biler slynget inn i ruinene.

Døde mennesker ligger spredt, innhyllet i lakener, plast eller dyner, i det som var en av Thailands virkelige perler. Noen steder står pickup-biler med planet fylt av lik.

Vi ser tapre redningsmenn og skamløse plyndrere, puster tungt, giftig støv og finner det helt uforståelig at noen har overlevd denne katastrofen.

Miraklene

Men det har de. For eksempel det unge norske paret som fremdeles er i villrede om hvordan de klarte å kare seg langt nok og fort nok opp i fjellet da bølgen kom:

— Psykologen har rådet oss til ikke å snakke med pressen nå, men dette er helt uvirkelig. Redningen var at vi bodde på det eneste hotellet med en bratt bakke bak, sier de når vi treffer dem i Phuket rett før de hopper på Star Tour-flyet som skal ta dem hjem til Norge.

Leif Jansson er også en mann som stadig må klype seg i armen. Han hadde nettopp slått ut på Tublamu golfbane ved Khao Lak da naturkatastrofen inntraff.

— Jeg sprang først 100 meter, så traff bølgen meg i bakhodet. Først ble jeg slengt inn i et hus og opp i annen etasje. Da det falt sammen, kom jeg meg gjennom et vindu og holdt meg fast i en golfbil. Den fungerte som murbrekker og slo vekk skrotet foran meg, forteller den 60 år gamle svensken som er mekaniker for det norske dykkerfirmaet Kon Tiki i Phuket.

Da golfbilen dro ham til bunns og satte seg fast i et bambuskratt, var Jansson overbevist om at alt håp var ute.

— Men jeg kom meg opp. En mann forsøkte i panikk å klatre opp på meg. Jeg måtte slå ham vekk. Så fløt jeg videre, som en kork. Fant en planke og holdt meg fast til jeg våget å slippe taket. Da hadde jeg vært med bølgen i to kilometer. Jeg fatter ikke at dette gikk bra, sier Jansson, som på utsiden bare har noen kutt og skrubbsår som minne om marerittet.

Ledig på fly

De aller fleste av Khao Laks norske turister bodde på Pakarang-stranden. Den har ikke sluppet noe billigere unna enn resten av byen. Barer og hoteller på begge sider av den opprevne promenaden er jevnet med jorden. På Blue Village, der de fleste skandinavene bodde, er alt inventar blåst ut av bungalower og hovedbygning.

— 200 døde i Pakarang hittil, minst, sier en redningsarbeider som kommer bærende med enda et offer fra stranden.

Hvor mange av dem som er norske og fra Blue Village, er helt uklart. Men i går kveld varslet Star Tour sine gjester, som er samlet i byen Karong, om at det var dukket opp 25 nye, ledige plasser på første fly hjem.

— Vi hadde holdt av prioriterte plasser til overlevende fra Khao Lak. Dessverre har færre enn vi håpet kommet hittil, sier Star Tours Espen Westlie.

Han lever ennå i håpet om flere mirakler.

— Vi får stadig meldinger om gjester som er lokalisert, på sykehus eller andre steder. Vi gir ikke opp, sier han håpefullt.

Aftenposten/Bergens Tidende

HØYE DØDSTALL: Utenfor tempelet i Khao Lak ligger likene på rekke og rad. På en lapp ved inngangen står det «Ring Marianne i den norske ambassaden!». <br/>Foto: OLAV URDAHL