SVEN EGIL OMDAL

SØNDAG KVELD var forskjellen påtakelig. Europeiske og arabiske fjernsynsselskaper viste bilder av døde og fangede amerikanske soldater. På alle kanaler så vi i tillegg irakiske soldater skyte med håndvåpen ned i vannet og sette fyr på sivet midt i Bagdad. Formålet var å drive ut to piloter som skulle ha skutt seg ut over byen. På alle kanaler, bortsett fra CNN. Der så hendelsen ut som en fredelig søndagstur på Tigris.

Skuddene var redigert bort.

Flammene var ikke der.

DE NASJONALE AMERIKANSKE fjernsynsselskapene, CBS, NBC og ABC gjorde det samme. De fortalte at amerikanere, døde og sårete, var vist frem på al-Jazeera og andre arabiske kanaler, men selv respekterte de henstillingen fra Pentagon om ikke å vise bildene.

I går brøt CNN ut av den amerikanske forsiktigheten. Stasjonen viste korte videoklipp og stillbilder, også i de nasjonale sendingene i USA.

Det er minst tre grunner til ikke å vise slike bilder: De kan krenke fangenes rettigheter etter Genèvekonvensjonene, de kan være urimelig belastende for fangenes og de døde soldatenes pårørende, og de kan påvirke opinionen i negativ retning. Pentagon bruker bare de to første begrunnelsene.

I den amerikanske kollektive hukommelse trer noen bilder frem som krigens varige ikoner. Det mest patriotiske er gruppen av soldater som reiser en stang med «Stars and Stripes» etter invasjonen på Ivo Jima i februar 1945.

I motsatt kategori står bildet av ni år gamle Kim Phuc som løper naken og skrikende nedover en vietnamesisk landevei en junidag i 1972, med huden oppbrent av amerikansk napalm. I raseri over bildets mobiliserende effekt blant krigsmotstanderne, hevdet president Nixon at det var arrangert.

Fra 1993 sitter ennå fjernsynsbildene av døde amerikanske soldater som ble tauet nakne etter biler gjennom de støvete gatene i Somalias hovedstad Mogadishu. Det var en likskjending som både krenket all anstendighetsfølelse og demonstrerte militæraksjonens fiasko. To Black Hawk-helikoptre og Clinton-administrasjonens kampvilje ble skutt ned samtidig.

ALLE SOM HAR SETT filmen «Black Hawk Down» må ha fått en sterk déjà vu-følelse da irakerne i går viste frem et tilsvarende nedskutt helikopter. Pentagon vil unngå bilder av skrikende barn under bomberegnet. Advarselen til journalistene om å komme seg ut av Bagdad var neppe bare humanistisk motivert. Regimet i Washington vil også unngå bilder som kan minne amerikanerne om at deres egne sønner og døtre dør og skades også i computerstyrte kriger. Regimet i Bagdad har helt motsatte interesser, og truer med å stille ut alle amerikanere de får fatt i — dead or alive.

Teknologien er ikke enveiskjørt. Satellittene og kablene sender informasjon tilbake til USA som Pentagon ikke kan kontrollere. En god del amerikanere kan ta imot utenlandske satellittkanaler på fjernsyn, men aller viktigst er internett. De bildene CBS og NBC ikke ville vise, er fritt tilgjengelig på nettet - og stadig flere amerikanere går utenfor landets grenser for å finne alternativ informasjon. Allerede i januar kom halvparten av brukerne på nettutgaven til den britiske, liberale avisen The Guardian, fra USA.

MEN BORTENFOR POLITIKKEN og teknikken gjelder fortsatt etikken. Vil norske medier velge en linje hvor de er mer forsiktige med å vise døde briter og amerikanere enn tilsvarende bilder av irakere? Hvor går grensen mellom å dokumentere krigens lidelser og hensynet til barn og andre sårbare grupper blant seerne og leserne?

Dette er ikke medieteori. Det er kveldens arbeidsoppgave for vaktsjefer og redaktører i et hundretall norske aviser, nettsteder og fjernsynskanaler.

Avgjørelsen er deres, ikke Pentagons, al-Jazeeras eller Saddam Husseins.