FRANK M. ROSSAVIK

Brussel

EUs grunnlovstraktat er formelt sett et forslag til endring av dagens Nice-traktat, og endringen må skje med enstemmighet. Så når Frankrike har stemt nei med klart flertall i en bindende folkeavstemning, har dokumentet egentlig opphørt å eksistere.

Nederlenderne skal i morgen altså stemme over et spøkelse. Men de sier nok nei, de også, for sikkerhets skyld.

Da vil 11 av EUs 25 land ha behandlet traktaten. De ni øvrige har sagt ja.

Men EU-lederne sier de vil la prosessen fortsette. I åtte av de gjenstående 14 landene, er det planlagt folkeavstemning. Hvis hele prosessen virkelig går til mål, blir grunnlovstraktaten trolig avvist av minst ett land til, Storbritannia.

Hvorfor gjør EU dette?

For det første kan det hende at de ikke gjør det likevel. Når krasjet i Nederland er tilbakelagt, har EU-lederne en pause på nær halvannen måned før Luxembourg skal stemme 10. juli.

Toppmøte i juni

16. og 17. juni møtes de til toppmøte i Brussel. Der kan de trekke dokumentet tilbake, eller vedta å revidere det.

De fleste tror likevel Kommisjonens president José Manuel Barroso og EUs fungerende formann Jean-Claude Juncker fra Luxembourg mener hva de sa mandag kveld, at EU-landene skal fortsette å ratifisere — eller avvise.

Det kan lede to veier.

Den ene er en eksersis i rørende demokrati: Flere nei kommer, men EU vil vite hvilke bekymringer folk i andre land har, før de bestemmer seg for hva som skal skje. Det offisielle standpunkt er at traktaten ikke kan forhandles på nytt. Men Barroso antydet mandag kveld at om det nå skulle bli aktuelt å endre noe, må i hvert fall alle ha debatt og uttale seg, ikke bare franskmenn og nederlendere!

Den andre er omveien til det opprinnelige målet: Etter det ventete nederlandske nei, kommer et like ventet ja i lille Luxembourg i juli. Så er danskene nest på listen i september. De har til nå vært for traktaten i meningsmålingene. Likevel er det lett å anta at de stemmer nei, når franskmenn og nederlendere har gjort det. Men er det sikkert?

Å vinne i et land der folk har stemt nei til EU-traktater to ganger før, ville være en oppkvikker for EU. «Keep on dreaming», vil vel være tanken de fleste sender til Brussel i den forbindelse.

Men skulle det komme et dansk mirakel, kan EU få oppdrift og ende med at grunnlovstraktaten blir godkjent i 22 land og avvist av tre; Frankrike, Nederland og Storbritannia.

Antar nei fra Storbritannia

Britene, som alt står utenfor mye i EU, antas å ville stemme nei uansett. De er etter det uoffisielt tiltenkt en slags mellomposisjon mellom EU og EØS.

Skulle det gå slik, vil presset stå mot Nederland og Frankrike om å arrangere en ny folkeavstemning.

For en slik situasjon finnes det presedens. Da danskene stemte nei til Maastricht-traktaten i 1992, erklærte regjeringen raskt at prosessen burde gå videre i de andre landene - for Danmark ville komme tilbake til saken. Året etter stemte danskene ja i en ny folkeavstemning. Da hadde Maastricht fått et vedlegg, i form av danske unntak som fortsatt gjelder. En liknende operasjon ble gjennomført da Irland stemte nei til Nice i 2001. Frankrikes president Jacques Chirac har ikke formelt åpnet for ny folkeavstemning. Men ved å be EU-kollegene fortsette ratifiseringsprosessen har han gjort det indirekte.

Men kan det lykkes? Det virker veldig tvilsomt slik situasjonen er i dag.

Vinder snur riktig nok fort i politikken, men mest sannsynlig er at EU ikke kommer noen vei med grunnlovstraktaten i sin nåværende form, og at EU heller ikke vil makte å reforhandle den i overskuelig fremtid.

En del av innholdet - lovprosess åpen for offentligheten, felles utenriksminister, fast rådspresident etc. - kan nok iverksettes i alle fall.

Usikkert videre

Hva som for øvrig skjer er usikkert. En mulighet er et svakere EU som står stille i utvikling, eller beveger seg langsommere enn før, et EU med et relativt sett mindre felles budsjett og dermed mindre penger til regional utjevning, et EU uten særlig styrke på den globale arena, et EU som ikke tar inn nye medlemmer og et EU der landene opptrer mer egenrådig.

Men når kriser i EU oppstår, har vi observatører en tendens til å undervurdere den politiske viljen og evnen til å ta tak i problemene og til å komme styrket ut av det hele. Kanskje EU-lederne lar grunnlovstraktaten seile sin egen sjø, samtidig som de iverksetter halvparten av innholdet gjennom andre vedtak, og så legger den andre halvparten inn i en ny traktat om noen år.