Mange, ikke bare i Norge, tror EU er et umenneskelig maskineri. Slik er det ikke.

I EU-institusjonene har man føle l ser i bøtter og spann. Særlig nå for tiden.

Min spanske samboer jobber som rådgiver for en europaparlamentariker, til og med et medlem av forsamlingen som skrev utkastet til EUs grunnlovstraktat.

Nå er de fleste av EUs folkevalgte entusiastiske tilhengere av mest mulig europeisk integrasjon, det noen upresist kaller «føderalister». Men kretsene min samboer jobber og ferdes i er hardcore .

Som pårørende har også jeg kommet inn her litt fra siden, og det har vært interessant. Helt siden målinger begynte å tyde på et nei-flertall i folkeavstemningen om EUs grunnlovstraktat i Frankrike, det vil si i over et halvt år, har unntakstilstanden herjet disse folkene.

Parlamentarikere, rådgivere og assistenter har bannet og sverget, tryglet og truet, bedt og grått — likevel stemte altså franskmennene nei. Det hjalp ikke engang at det de siste dagene før avstemningen ble sendt rundt kjedebrev per e-post med «50 grunner til å si nei til den franske grunnlov».

Her ble den franske grunnloven lest med samme briller som franskmenn leste EU-grunnloven med, og det var lett å slå fast at den gamle franske teksten var uhyre nyliberal, usosial, kvinnefiendtlig m.m., sammenliknet med EUs nye.

Men selv det hjalp altså ikke.

Det fran s ke nei førte til krise for EU, og til utbredt depresjon og søvnløshet i E u ropaparlamentet. Og fremfor alt til et i n derlig hat mot Frankrike (at N e derland også stemte nei, teller ikke her).

At Frankrike to uker etter avstemningen også bidro til toppmøtesammenbrudd ved å stå fast på å opprettholde EUs enorme landbruksstøtte, har ikke hjulpet.

Det går ikke en dag uten at jeg får gleden av å konsumere utfall mot Frankrike, muntlig, per e-post eller per sms. Å bidra til Frankrike-fiendtlighet blant journalister, er naturligvis et delmål.

Så skulle den internasjonale olympiske komité onsdag utpeke arrangør for sommerlekene i 2012. I Europaparlamentet så man med den dypeste misbilligelse på at Paris var favoritt: «Hvem som helst, bare ikke Paris!», lød omkvedet. Selv New York ville bli mottatt med glede, og disse folkene er ikke USA-venner.

Det ble altså London, og sekunder senere fikk jeg følgende sms fra kjæresten:

«It's not Paris! It's not Paris! Kiss!!!»

Rapportene sier det var jubel på mange kontorer i Europaparlamentet da nyheten kom, og talløse tilfredse smil å se i korridorene utover ettermiddagen.

Skadefryd er også en følelse, og den kommer som vi vet godt med i vanskelige tider.