Dagboken, 5. april

Dagboken, 6. april

Dagboken, 7. april

Jeg, derimot, ser lite på tv. De viktigste nyhetskanalene vi får inn er på språk jeg ikke forstår.

På skjermen ser vi noen palestinske menn som står et sted på Vestbredden. Så ser vi at en av dem siger om mens de andre løper. Det neste vi ser er blodet som renner. Og renner. Og vi vet at det er direktesending. Og vi vet at mannen blør i hjel etter å ha blitt skutt på av en israelsk snikskytter, og at ingen tør gjøre noe fordi snikskytterne fremdeles står gjemt et sted i nærheten. Og så, kanskje, etter en lang stund, ser vi en sykebil komme inn i bildet. Hvitkledde menn løper som lyn og henter den døende eller døde kroppen. Fyker så inn igjen i sykebilen, tydelig forsiktige fordi ambulansepersonell også er blitt beskutt av israelske soldater.

VI SITTER I SOFAEN VÅR én til tre timers bilkjøring unna, og ser at mennesker — i samme øyeblikk - dør foran fjernsynskameraet, uten at den som står gjemt bak kameraet kan gjøre noe, uten at vi eller andre som vil kan gjøre noe.

Siden jeg selv ikke ser så mye på tv har jeg lagt merke til hvordan Moslih sitter foran skjermen. Han driver ofte og bøyer seg frem mot fjernsynet som allerede står ganske nær. Så beveger han hodet litt opp og ned, frem og tilbake. Han liksom saumfarer bildet. Jeg har i noen dager antatt at han har begynt å se dårlig. Jeg har ikke spurt ham om det. Det er en del samtaleemner som synes uviktige i tider som disse.

Ved en tilfeldighet forsto jeg plutselig Moslihs nye sittestilling. Han forsøker å se ansiktene til de døende eller døde. Kanskje er noen av vennene hans blant kroppene på fjernsynsskjermen? Kanskje noen han stadig er i kontakt med av faglige grunner? Kanskje er noen av de palestinske barna vi intervjuet i 1989 og i 1999 blant de drepte?

ETTER Å HA SETT TEMMELIG urolig ut siden den virkelige galskapen begynte, mannet Moslih seg endelig opp og tok en ringerunde til venner på Vestbredden. Å smile er sjelden foreteelse blant palestinerne nå, men etter ringerunden så jeg mannen min gjøre nettopp det. Alle han hadde ringt til var i levende live og uskadde! Utrolig nok var de han fikk snakket med også ved godt mot. De hadde fortalt at det fryktelige hadde fordrevet frykten og at de nå var omgitt av en kampvilje og en kraft som... Ja, de er nå beredt til å kjempe til døden for endelig, endelig, seire over Israel og få opprettet en egen palestinsk stat.

Fjernsynsbilder som viser kamper på nært hold ser vi sjeldnere og sjeldnere. Dette fører ikke til lettelse, men til bekymring som nærmer seg tålegrensen til de fleste rundt meg. For grunnen til den dårligere mediedekningen fra de reokkuperte områdene er selvsagt at Israel ikke tillater journalisters tilstedeværelse. En BBC-reporter sa i går: «Dette er en krig Israel ikke vil at verden skal se».

DEN PÅGÅENDE MASSAKREN i Jenin følger vi med bilder tatt på langt hold. Bilder av israelske kamphelikopteres herjinger vises samtidig som vi får høre - på direkten - fortvilte palestinske innbyggere som ringer inn til tv-stasjonen i desperat håp om hjelp. Det snakkes om at et nytt Sabra og Shatilla utfolder seg.

Jeg har vært i mange flyktningeleire på Vestbredden, men ikke i Jenin flyktningleir. Det skal visst bo rundt 13.500 palestinere der på omtrent 62 mål. De bor så trangt at man sier: «Sollyset kommer ikke inn der». Sykebiler kommer ikke inn der. Ikke de israelske tanksene heller. Tenk, Israel tok i 1967 Sinai, Golanhøydene, Gaza og Vestbredden på seks dager. Nå, i 2002, klarer ikke denne en av verdens mektigste militærmakter å ta en stakkars flyktningleir (uten en hær som forsvarer den) på omtrent samme antall dager. Noen hevder at Israel skammer seg slik over at palestinerne i Jenin klarer å hindre de israelske soldatene å komme inn i leiren at de ikke vil oppgi de virkelige tapene blant sine soldater. Og nå er Sharon altså så provosert at han angriper leiren fra luften.

FOLK HER I LANDSBYEN er stolte over at deres «brødre og søstre» i Jenin klarer å ødelegge israelske tanks med hjemmelaget sprengstoff. Men de er også dypt fortvilte. Mange er overbeviste om at denne massakren har vært planlagt lenge, og at årsaken til at Powell ikke straks kommer hit til landet er at Bush syns det er OK at Sharon får gjort ferdig jobben. Man snakker også om et liknende blodbad blant palestinerne her i Galilea hvis noen av oss løfter en sten. Det gjør ingen ennå.

Men hvis Arafat dør, sier folk på gatene her, da eksploderer det!

I ISRAEL: Hver dag vil Marit Netland levere dagboknotater til Bergens Tidende.