Bak nyhetene

Fra å være en nettoimportør av sikkerhet fra alliansepartnere, fikk Norge en helt annen rolle å spille.

Norge bidro under den kalde krigen også, både med Tysklandsbrigaden og observatørkorpset i Sør-Libanon for eksempel. Men når stater i dag bryter sammen og freden ødelegges av borgerkrig, grensetvister og terrorgrupper, ventes det at Norge sender kampstyrker.

NORGES STRATEGI bygger på at militære bidrag i flernasjonale krigsoperasjoner skal være et sentralt element i vår sikkerhets— og forsvarspolitikk.

Denne strategien skal tjene flere målsettinger. Den skal vise vårt lands vilje til å ta ansvar for å sikre stabilitet, fred og menneskerettigheter i konfliktområder. Den skal også tjene vår egen sikkerhet, ved at den skal hindre at konflikter sprer seg og kanskje utvikler seg til trusler mot Norge. For det tredje skal samarbeid med sentrale NATO-allierte i siste instans også sikre Norge støtte når det trengs.

SÆRLIG DEN FØRSTE av disse målsettingene stiller professor Øyvind Østerud spørsmål ved i en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift i høst. Han peker på at intervensjon utenfra i mange situasjoner ikke er egnet til å skape varig fred. For det andre kan intervensjon for å redusere vold og overgrep på kort sikt ha omkostninger i form av fornyet vold og overgrep på lengre sikt. «Derfor er forsøk på «fredsbygging» et dilemma der utfallet kan bli det motsatte av hensikten», skriver Østerud.

FLERE STUDIER tyder da også på at varig fred etter borgerkrig oftere oppstår når den ene parten har vunnet enn når meklere får i stand en avtale. I én studie av borgerkriger i perioden 1945-1993 påvises det at der konflikten endte med militær seier, blusset krigen opp igjen i bare ett av syv tilfeller innen ti år. Men halvparten blusset opp igjen der krigen ble stanset ved en forhandlingsløsning.

DISSE DILEMMAENE har så langt fått liten oppmerksomhet i den norske debatten. Tvert imot tas det for gitt at internasjonal innblanding tjener freden. I de fleste tilfellene har det også vært bred enighet om de operasjonene Norge har deltatt i de senere år.

Derimot pågår det nå en intern debatt i Norge om vi skal utvide vårt engasjement i Afghanistan, og imøtekomme bønnen fra NATO om å stille styrker også i sør, der krigen er varm og andre land i koalisjonen har lidd store tap.

NORGES LØFTE om å stille styrker til en FN-aksjon i Darfur-provinsen i Sudan har vært regjeringens hovedargument for ikke å sende flere til Afghanistan. Norge vil ikke ha kapasitet til begge deler. Hvis FN ikke får komme inn i Darfur, vil presset igjen øke mot forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen om å sende flere til Afghanistan.

Så lenge det handler om solidariteten i NATO, er det ingen som vil diskutere innvendingene fra Øyvind Østerud.