HELLE C. AARNES

Botswana

— Vi har ikke tid til å gråte. Det fører oss ikke noe sted. Nå er det på tide å handle.

På bordet står kylling, ris og Fanta. Det er nesten 40 grader, men folk er sultne og kommer til Denise B. Gaboutbeloes kiosk. Hun er «infected and affected», sier hun. Hele sitt yrkesaktive liv har hun jobbet for regjeringen, nå driver hun denne lille kiosken, og jobber som frivillig med aidssyke.

— Mennesker er bare mennesker. Vi har lyster. Det viktige er at de fortsetter å sjekke seg. Med Gud er ingenting umulig, sier hun, mens hun prater og ler.

I dag er det FNs internasjonale aids-dag. I Botswanas vesle befolkning på 1,7 millioner feires dagen rundt deprimerende fakta:

n 37,3 prosent av alle innbyggere er hiv-positive eller aidssyke, høyeste andel i verden.

n Annenhver ungdom mellom 25 og 29 år er hiv-positiv.

n De fleste smittete er mellom 15 og 49 år, altså i sin mest produktive alder.

n Lege- og sykepleiermangel er skrikende.

n 78.000 barn er foreldreløse.

n Gjennomsnittlig levealder er ifølge FN 39 år. I 1975 var tallet 56 år.

Diamonds are not forever

Før Botswana fant diamanter var det blant Afrikas fattigste land. Men i 1997 fikk det status som «low middle income country», og er blitt langt rikere enn de fleste andre afrikanske land. Skyskraperne er moderne, veiene godt over vestlandsstandard og ungdommene velutdannete. Hovedstaden Gaborone er ren. Myndighetene er mindre korrupt og mer demokratiske enn i de fleste afrikanske land. Derfor trakk donorer og Verdensbanken seg ut av landet, og prioriterte andre, fattigere land.

Men Botswana er et konservativt, patriarkalt land, og det tok altfor lang tid før myndighetene innrømmet at aids var et problem. Et stort problem.

Et land like stort som Frankrike, med kun 1,7 millioner innbyggere, har rett og slett ikke råd til å la 37 prosent av menneskene dø. Innen 2010 kommer hver tredje husholdning til å miste ett inntektsgivende medlem. og pessimistiske prognoser anslår at gjennomsnittlig levealder vil synke til 29 år. Derfor deler Botswana, som verdens første land, ut gratis anti-retrovirale medisiner til alle som er syke nok.

I fjor kostet det staten 70 millioner dollar. Resultatet ser du på gaten - selv med verdens høyeste smitterate, ser folk friskere ut enn i andre afrikanske land. Folk kan jobbe, oppdra barna sine og holder seg ute av sykehusene.

Men diamantindustrien er ensidig og skaper få arbeidsplasser. Rikdommen havner hos noen få, arbeidsløsheten er på over tjue prosent.

— Med 37 prosent under fattigdomsgrensen, har Botswana et enormt fattigdomsproblem. Myndighetene har ikke gjort nok for å hjelpe de fattigste, sier Bjørn Førde, regional representant for FNs utviklingsprogram (UNDP) i det sørlige Afrika.

Pleier de syke gratis

— Jeg er veldig stolt av jobben jeg gjør.

Seragi Gaongalelwe er 51 år, tror hun. Hun har tykke bestemorarmer, stor mage og mangler en tann når hun smiler. Barna hennes er voksne nå, men Seragi har en viktig oppgave i livet. Hun pleier ni aids-pasienter i hjemmene deres. Flere dager i uken drar hun rundt, til fots eller med buss, for å gi dem mat, medisiner, vaske dem, småprate, tulle litt. Hun får ikke penger for jobben. Men Seragi passer på at klientene henter medisinene sine på apoteket i Francistown, 200 kilometers busstur unna. Med bare 35 apotek er det vanskelig å få medisinen ut til folket. Og når folk endelig får den, er det for sent for mange - de dør i køen.

Av 22.000 mennesker i landsbyen Bobonong, er 45 prosent hiv-positive. Sykehuset i byen har tre leger og 33 senger, men behandler 46 pasienter hver dag.

Dikeledi Chai er blant de heldige som får hjelp av Seragi. Utenfor det vesle, nesten tomme murhuset leker barna i solsteiken, én på to år og én på ti måneder. De er positive, de også, men fremdeles friske og ikke på medisiner. Dikeledi bor sammen med søsteren Pink og de to barna hennes. To voksne, fire barn - alle hiv-positive.

— Jeg visste ikke at jeg var smittet før jeg begynte å kaste opp. Hele kroppen var fullstendig elendig, og da jeg fikk vite hva det skyldtes, var jeg selvsagt veldig trist. Men da jeg fikk testresultatet til barna, ble jeg helt fortvilet, sier Dikeledi, og ser på Seragi. Medisinene har gjort henne så frisk at hun går helt fint, rydder og ordner på tunet utenfor leirhyttene i den vesle landsbygden.

Hjerneflukt

FNs globale mål er at tre millioner hiv-smittete skal ha tilgang på aids-medisin innen neste år. Få tror at dette er realistisk. Men Botswana er på god vei mot å nå målet, 37.000 mennesker på medisiner. I dag får 24.000 mennesker gratis medisin.

— Jeg tror vi når målet, sier Vincent Mosoi fra Verdens helseorganisasjon (WHO). - Men vi har en stor helsepersonellkrise, vi trenger 10.500 innen 2005, og har foreløpig halvparten. Ni av ti leger er utenlandske.

Som i resten av Afrika er det et stort problem at helsearbeidere lokkes ut av landet av europeiske helseinstitusjoner. Bill og Melinda Gates-fondet, som bidrar med 120 millioner amerikanske dollar til Botswana årlig, starter nå landets første legeutdanning.

Gamle, hiv-smittede menn som stadig har sex med unge, friske jenter, er noe av grunnen til at tre ganger så mange unge jenter som gutter er smittet i Afrika.

— I Botswana er prostitusjon forbudt, men sex over generasjonene og flere seksuelle forhold på én gang er helt vanlig. Folkevalgte kan ses én helg med en 15 år gammel jente, og neste helg med en 16-åring. Lærere har én eller to «girlfriends» i hver klasse. Folk snakker ikke om voldtekt, og sakene blir ikke etterforsket. Det er sosialt akseptert, og snakkes ikke om, sier Lewis.

MISTET FORELDRENE: Foreldreløse Lucky Barena har fått appelsin på barnehjemmet House of Hope. Mange av barna her er selv hiv-positive.<br/> FOTO: HELLE AARNES
FÅR HJELP: Halvparten av alle innbyggerne i Bobonong er hiv-positive. Søstrene Dikeledi (t.h) og Pink Chai er to av dem. Deres fire barn også. Familien får hjelp av Seragi Gaongalelwes sterke armer (midten).<br/> FOTO: HELLE AARNES