— Vi behøver ikke skuddsikre vester eller hjelmer. En kollega ringte i går morges fra Istanbul og foreslo en reise til Kabul, «nå, når det er sikkert». Og om det i gitt fall var mulig å finne tolken vår fra 1996, tadsjiken Oktay, en ung fyr med dun på haken. ý Det kan vi. Hvis han er i live, sa jeg.

Det er høyst usikkert om Oktay ennå lever. I de første dagene etter Taliban-militsens inntok Kabul september 1996, møtte han opp ved porten til den tyske klubben i sentrum av Kabul for å søke jobb hos utenlandske journalister som hadde bruk for lokal hjelp. Han var innmatrikulert som student på universitetet i Kabul, men bare for en stakket stund. Så ble universitetet, hovedstadens stolthet, stengt av den langskjeggede pashtunske landsbymilitsen.

Få igjen i byen

Så om Oktay lever i dag avhenger av om han har flyktet ut av byen eller om han er blant tusenvis av unge, i hovedsak tadsjiker, som Taliban-styret de siste åtte uker har tvangsutskrevet som kanonføde mot den fremrykkende Nordalliansen. Han kan også være drept av de amerikanske bombene, som de siste fire uker har økt Kabuls ruinhauger ytterligere, ødelagt flyplassen og rasert strategiske bygninger, og som betydde at titusener flyktet ut på landet og opp mot Jalalabad og Khyber-passet, som fører til Pakistan.

Ingen vet hvor mange av Kabuls anslagsvis 1,5 millioner innbyggere som tok imot Nordalliansens troppekontingent i går, men byen er av korrespondenter beskrevet som avfolket. Det er nok overdrevet, men folk holder seg innendørs bak de tykke leirmurene, som beskytter de boligene som ennå står.

Allerede da Taliban-styrkene rykket inn for fem år siden, var halvparten av byen delvis smadret av bombingen i kampene mellom de stridende mudjahedin-fraksjonene. De hadde helt siden russernes tilbaketog i 1989 ødelagt landet og gjort det lett for den fundamentalistiske militsen å få befolkningens støtte til en rask erobring av det meste av landet.

Tomme skall

Taliban-militsen ble mottatt som befriere i Kabul, der hele bykvarterer var lagt øde, der ruinene var usikre på grunn av minefeller, der vann- og strømledninger var helt eller delvis ødelagte. Men sympatien ble snudd til skuffelse og hat da Kabuls multietniske befolkning fant seg selv som fanger i et åpent fengsel. Taliban-styret stengte alle pikeskoler, universitetet, tv-stasjonen, kinoer og andre forlystelses-etablissementer, byens fotballstadion ble til henrettelsesplass. Taliban beordret alle menn til å la skjegget gro og forbød kvinnene å ferdes på gatene uten følge av et mannlig familiemedlem. Drageflyging og kassettbånd ble forbudt. Kvinner som hadde jobb ble sendt hjem, selv fra sykehusene.

I dag er Kabul ikke en by, men en boplass. De administrasjonskontorene som fungerte i 1996, står som tomme skall.

Byens administrasjon har brutt sammen. Rennende vann, el-forsyning og kloakk er i beste fall privatisert i den forstand at folk selv må klare problemene. Det er ikke banker og ikke noe finansielt systemt. Offentlige utgifter ble ordnet med dollarsedler i en blikkboks i Mullah Mohammad Omars kontor i Kandahar. De ødeleggelser som borgerkrigen 1989-96 forårsaket, er delvis avhjulpet med internasjonal hjelp - og FN og Røde Kors har i fellesskap gjennomført minerydding i et visst omfang. Men generelt er Kabul ugjenkjennelig.

Kulturelt folkemord

Byens attraksjoner - Moghul-fyrsten Baburs grav, Nabil Shahs mausoleum og det berømte historiske museum - er sterkt skadd. Muséet eksisterer nærmest ikke lengere etter at Taliban-militsen i mars ødela alt som ikke var av islamsk historisk verdi. Tatt i betraktning at muséet huset uvurderlige kunstskatter, som daterte seg 3000 år tilbake i tiden, var det snakk om intet mindre enn kulturelt folkemord da Taliban ødela det som var igjen etter borgerkrigen.

Og spørsmålet er altså om Oktay ennå er der. Hvis han er det, og hvis han har sluppet helskinnet fra opplevelsene med alle lemmer i behold, vil han snart få jobb igjen.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende