Svært få later til å være i tvil om at Jacques Chirac (69) får en ny periode i Elysée-palasset. Ferske meningsmålinger antyder at han kan få rundt 80 prosent av stemmene. I så fall vil det være en stor seier for Chirac, selv om det for så vidt bare skulle mangle at han danker ut den fire år eldre høyreekstremisten Le Pen.

Men så mye mindre enn 80 prosent bør han heller ikke få mot en så spesiell motstander. Noe bestemt minstemål finnes naturligvis ikke, men jo større støtte Le Pen får, desto mer undermineres Jacques Chiracs autoritet. Chirac vet at valgdeltakelsen kan bli lav igjen, noe som vil tjene Le Pen. Den sittende presidenten vet også godt at mange av dem som stemmer på ham nå, gjør det mens de holder seg for nesen — og kun fordi Le Pen er alternativet.

Utgangspunktet er altså ikke det beste for å styrke en autoritet som allerede er meget svak. Hvordan kunne i det hele tatt denne gamle, skandalebefengte mannen få en slags walk-over i kampen om presidentvervet i et av Europas mektigste land?

I løpet av sin lange karriere har Jacques Chirac pådratt seg en portefølje på sju små og mellomstore skandaler. Påstandene dreier seg blant annet om obskure pengetransaksjoner, misbruk av makt, valgjuks og korrupsjon. Dels er anklagene ikke bevist, dels har Chirac snodd seg unna ved hjelp av immuniteten presidentvervet gir.

Når han overlever, har det mange grunner.

En er nok at folk har vent seg til et visst mål av snusk ved sine politikere.

En annen er at Chirac tross alt er en hyggelig og nesten alltid smilende kar.

En tredje er at venstresiden i første valgomgang var splittet. Trotskisten Arlette Laguiller spekkhogget statsminister Lionel Jospins bleke og vaklende kampanje.

En fjerde er at meningsmålingene ikke helt fanget opp at Le Pen faktisk truet med å slå Jospin. Mange trodde Jospin var sikker uansett, og ble hjemme eller stemte trotskistisk i likegyldighet eller protest.

Vi kunne fortsatt å ramse opp. I etterpåklokskapens lys blir alt så merkelig logisk...

Viktigere er det å spørre: Hva skjer nå? I et intervju med Der Spiegel mener den franske politologen Henri Ménudier at hjemmesitterne og Le Pen-velgerne i Frankrike vender seg mot globaliseringen, det multikulturelle samfunn og en av katalysatorene for begge deler, nemlig den europeiske integrasjonen i regi av EU. Her møtes ytre høyre og ytre venstre, påpeker han.

Ménudier mener at Chirac nå må ta hensyn til Le Pens velgere og den allmenne apatien uavhengig av utfallet på søndag.

— Uansett med hvilket flertall Chirac blir gjenvalgt med, vil hans politiske og moralske autoritet være betydelig svekket. Det vil gjøre ham mindre villig til å gå foran med visjonære fremtidsprosjekter. Jeg frykter at han hovedsakelig vil konsentrere seg om å ivareta Frankrikes nasjonale interesser, sier Ménudier til Der Spiegel.

Det en intellektuell som Ménudier frykter, kan jo tvert imot være beroligende for mange vanlige franskmenn som synes politikerne er for mye opptatt med visjoner og for lite med hverdagsproblemer.

Men valget i dag skal da uansett holdes først. Og Jean-Marie Le Pen og hans folk er slett ikke så sikre på at de går et knusende nederlag i møte. Kanskje undervurderer meningsmålerne den gamle fallskjermjegeren igjen.

Og hva om den siste tidens rystelser forplanter seg videre til parlamentsvalgene som holdes allerede i juni? Greier sosialistene å komme opp med en ny leder og et tillitvekkende program i tide til å hindre at Frankrike snur helt høyre om