JØRGEN ULLERUP

Hovedstaden Tunis har brutt sammen i trafikkaos. For å komme frem kjører den offisielle pressebussen konsekvent imot kjøreretningen i de enveiskjørte gatene. Det ser ikke ut til å sjenere de flere hundre politimennene i lyseblå skjorter.

Politiet har selv skapt det osende kaoset ved å rydde flere hovedgater, slik at president Ben Ali kan kjøre uhindret hjem gjennom storbyen med omkring to millioner innbyggere. Den 67 år gamle presidenten har nettopp åpnet en minneutstilling i anledning 100-års dagen for sin forgjenger, Habib Bourguiba, som han ved et kupp i 1987 selv tvang vekk fra makten.

Overalt møtes han av glade demonstranter med røde bannere med tekster som «vårt valg er å jobbe og gjøre en innsats, så Tunisia for alltid vil være usårbar».

Valgresultat: 99 prosent

Tunisia fremstår i dag som et unntak i den arabiske verden og en skarp kontrast til de andre landene i Nord-Afrika, spesielt Algerie og Marokko. Økonomiske og sosiale reformer har skapt en bred middelklasse, og en tilpasning av Koranen til et moderne samfunn har stort sett fjernet tilslørte kvinner fra gatebildet.

Mellom hotellkomplekser skyter nye boligeiendommer opp, og tilstanden på veiene og bilparken vitner om at her er et land på vei fremover.

Men demokratiet har ikke fulgt med. Det skal mer enn en lupe til for å finne bare ett kritisk ord om presidenten eller regjeringen i de dominerende aviser som La Presse og Le Renouveau, der president Ben Ali hylles som om han var frelseren selv.

Presidenten ble i 1999 valgt for tredje gang med 99 prosent av stemmene, og i likhet med sin forgjenger Bourguiba fremstår han som en arabisk patriark med ubegrensede fullmakter.

Menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International har i gjentatte rapporter de senere år pekt på at menneskerettighetene undertrykkes. Ifølge Amnesty er det omkring tusen politiske fanger i tunisiske fengsler, flertallet fra islamistenes forbudte Ennahdha-parti. Men også kritiske journalister forfølges. Som Zouheir Yahiaoui, som i fjor ble idømt to års fengsel for å ha publisert satiriske tegninger av presidenten på internett.

Nødvendig partibok

Men kritikken får mindre og mindre gjenlyd. De fleste vestlige regjeringer har inntatt en stadig mer positiv holdning til Tunisia etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001.

Ali Chaouch er generalsekretær for presidentens altdominerende RCD-parti, som har 2,2 millioner av Tunisias knapt ti millioner innbyggere i sitt medlemskartotek. For i Tunisia er det ikke akkurat skadelig for karrieren å ha en partibok. Han avviser påstanden om at landet i realiteten er en udemokratisk ettpartistat på linje med tidligere kommunistiske land og andre arabiske land.

Selv om både religiøse partier og kommunistpartiet er forbudt, eksisterer det syv andre opposisjonspartier med 33 av de 182 plassene i parlamentet, understreker han.

Ble kvitt fundamentalisme

Ingen er imidlertid i tvil om at den reelle makt ligger hos president Zine El Abidine Ben Ali. Selv om det i fransk presse har vært spekulasjoner om at Ben Ali kjemper mot kreft, meddelte han på regjeringspartiets kongress nylig at han neste år stiller opp til en fjerde presidentperiode. Ingen er i tvil om at han vinner. I mai i fjor banet han selv veien da han ved en folkeavstemning fikk 99 prosent tilslutning til å endre forfatningen, så en president kan gjenvelges et ubegrenset antall ganger frem til fylte 75 år. Endringen kan gi Ben Ali ytterligere to femårsperioder, hvis helsen holder.

Regjeringspartiets generalsekretær fastslår at demokrati kun er mulig med sosiale fremskritt. Nettopp sosiale reformer, økonomisk vekst og likestilling for kvinner har skapt en effektiv medisin mot islamsk fundamentalisme, som i de siste 13 år har smadret Algerie og som er på fremmarsj i Marokko, mener han. Samtidig ryster den tidligere minister på hodet av en vurdering i det Paris-baserte tunisiske opposisjonsbladet L'Audace, om at Tunisia i dag teller flere hundre tusen «sovende» fundamentalister.

Ingen kritiske røster

— Det er noe sludder i liket med rapportene om menneskerettigheter, som er basert på upålitelige kilder. Gå ut i gatene og se om du kan finne noen fundamentalister. Tunisierne er muslimer, men de foretrekker toleranse og dialog frem for ekstremisme, sier Ali Chaouch.

Ut fra et par timers leting i Monastir å dømme, har han rett. Som et nystemt orgel, som om de hadde deltatt på samme kurs som journalistene fra de regjeringstro avisene, svarer tunisierne at Tunisia er et flott land, og at både den første presidenten og hans etterfølger var fremragende folk. Ikke ett eneste kritisk ord.

Storfamilien Cherif, som har kjørt fra landsbyen Jemmal for å holde picnic i skyggen av Monastirs gamle moské ut mot Middelhavet, sender henna-tatoverte tommelfingre i været for å vise sin støtte til både avdøde president Bourguiba og den nåværende Ben Ali.

— Bourguiba var Tunisias far. Ben Ali er hans sønn, og Tunisia er et fremragende land. Spesielt fordi islamistene ikke spiller noen rolle, sier Mohammed.

Lamia Cherif (23) drømmer imidlertid som mange andre unge i Magreb-landene om å utvandre til Frankrike for å studere og for å jobbe. For de unge ser på tv-serier om vakre og rike unge franskmenn i St. Tropez. Og i Tunisia ligger ledigheten offisielt på 15 prosent, og lønningene er lave.

«Vi mangler ingenting»

I den gamle medinaen sier innehaveren av en suvenirbutikk med aircondition, Nasser Ghilen (50), at det viktigste for tunisierne er å være i sikkerhet og ikke havne i samme tragedie som Algerie. Turismen i Tunisia ble hardt rammet da terrorister med forbindelse til al Qaida for to år siden sjokkerte landet med et attentat som kostet 21 mennesker livet ved den jødiske synagogen i landets største feriesenter, Djerba. Men Ghilen har sin personlige grunn til å hylle styret. Fra 1970 var han i seks år personlig tjener for president Bourguiba.

Og så er det Mokni Knani (57), som etter 18 år i Sverige vendte tilbake til Tunisia som svensk statsborger i 1982 for å selge vannpiper og andre suvenirer.

— Politikerne driver med politikk, vi andre lever, arbeider og gjør forretninger, og vi blander oss ikke inn. Jeg flyttet tilbake fordi alle har det godt i Tunisia. Bortsett fra Eiffeltårnet mangler vi ingenting. Alle har bil, mobiltelefon og parabolantenne. Og jeg har problemer med å skaffe en medhjelper fordi folk ikke gidder å jobbe, sier han.

Statistikkene viser at det går godt for Tunisia, som på tross av mangel på olje og andre naturressurser siden selvstendigheten i 1956 jobber målrettet for å gå fra en status som utviklingsland til å bli et avansert land.

Med inntekter fra turisme, landbruk og en industri som både lager medisin og kabler til biler, har det lyktes å fastholde en stabil vekst og å redusere fattigdommen og analfabetismen. Den gjennomsnittlige levealder er hevet til 73 år, noe som er uhørt høyt for Afrika, og selv om de unge utgjør en stor del av befolkningen, har familiepolitikken redusert fødselstallet til europeisk niveå - 1,1.

OPPNÅDD LIKESTILLING: Likestilling mellom kjønnene har vært et effektivt middel mot fundamentalisme i Tunisia. De største fans av den tunisiske styret styret er da også kvinnene. I dag teller de 24 prosent av arbeidsstyrken, og 53 prosent av de ca. 300.000 studentene på landets universiteter.