ERIK THOMLE

Noen fillete opprørssoldatene tar oppstilling mot sør. Det er fra sør risikoen for angrep fra de beryktede Janjaweed-militsene er størst.

Om den lille gruppen med sine sekundavåpen har noe å stille opp med hvis den arabiske militsen er i området og angriber, er en annen sak. For militsen hevdes å være utrustet av Sudans regjering og råde over regjeringshærens beste håndvåpen.

Alle sivile borte

Time etter time går vi gjennom det frodige landskapet i den krigsherjede Darfur-provinsen, lengst mot vest på grensen til Tchad.

Grønne kratt reiser seg meterhøyt på begge sider av stiene, og klynger av runde hytter med stråtak skyter opp med noen hundre meters mellomrom. Men de er tomme.

Det finnes ikke kvinner og barn i kilometers omkrets. Kun noen få menn med gamle automatrifler dukker av og til opp. De er med i Sudan Liberation Army, en av de to opprørsbevegelsene som kjemper for den svarte befolkningen på landsbygda.

Alle tilhører kommandant Khamiss Abdallahs styrke på 350 mann, som forsøker å bevare kontrollen over grenseområdet langs Wadi Kajda — et elveleie som her i regntiden er en frådende elv mellom Tchad og Sudan.

Men det er en tomt land, soldatene har kontrollen over. Alle sivile har forlatt området.

Flyktet til Tchad

Målet for patruljen er landsbyen Teartee tre timers gange fra kommandantens leir. I Teartee står hytterne tomme som i de øvrige landsbyene på stiene.

Men inne mellom det høye gresset er det ruiner av hytter som er brent ned. Rester av murstein eller bare en sotete flekk på noen meter i diameter, der hyttene av tre og strå har stått.

Det er tre måneder siden Teartee ble angrepet, forteller Mohammad Ibrahim Adam, som har kommandoen over patruljen.

— Det bodde 500 mennesker i landsbyen. De hadde ingen våpen. Ikke en gang til jakt, for de var bønder.

Omkring 15 ble drept og dere kan se hvordan hytterne ble brent. Så flyktet resten. De er i Tchad nå.

Janjaweed tok landsbyens 600 kyr og drev dem til slakteriet i Nyala. Derfra eksporterte Sudan kjøttet til Libya og Saudi-Arabia.

Angriper med fly

Bebyggelsen vitner stadig om den paniske flukten, selv om grønt ugress reiser seg flere meter i været der takene mangler.

Store leirkrukker ligger knust eller står ennå fylt med korn og tørkede bær fra trærne. Det rakk ikke beboerne å få med seg.

Markene er sådd til med mais, hirse og andre kornsorter. Men ugresset vokser så vilt at kulturplantene er i ferd med å kveles. Nede langs jorden forsøker meloner og squash å klare seg.

Soldater tar litt av grønsakene og spiser. De fyller tross alt magen litt mer enn det kruset med te og sukker som er standardfrokost i opprørsleiren. Andre hiver planter med små, hvite knoller opp fra jorden. Det er friske jordnøtter.

Plutselig tordner jagerfly over området.

Litt nervøst kikker vi opp. Det fortelles at Sudans flyvåpen deltar i angrep på sivile.

Mohammad ryster på hodet.

— Mirage, sier han beroligende. - De kommer hver dag. Men de hjelper oss ikke mot regjeringens fly.

De franske Miragejagerne er stasjonert på flyplassen i Tchads hovedstad, N´djamena, 1300 km mot vest, men patruljerer daglig langs grensen til Sudan for å markere Tchads suverenitet i luftrommet.

Mohammad peker over mot et lite fjell noen kilometer borte.

— Det er 17 landsbyer på veien til fjellet. De ble alle plyndret, sier han.

Janjaweed lever av å plyndre. Men det er begrenset hva de kan få med seg fra hyttene. Både på Tchads og på Sudans side av grensen er områdene de fattigste i de to landene, og begge land hører til de fattigste i verden.

Plyndret på grensen

En del av SLA-gruppen er til hest. De har en av hovedbasene i El Gemeina, omkring 30 km mot nordøst.

Mohammad bodde tidligere ved El Gemeina. Den 27 år gamle mannen er student fra Sudans hovedstad Khartoum, men de siste tre årene har han kjempet mot regjeringen. To av hans brødre er døde. De etterlot seg familier begge to. Den ene hadde to barn. Den andre seks.

Angrepet på Teartee i juni kom overraskende. Hittil hadde den arabiske militsen kun operert lengre fra grensen. Ingen visste de var i nærheten. Det er ingen veier, og en rytter skal bare 50 meter inn i det tette grønne buskaset for å være skjult.

En mann til hest behøver kun å gå et par meter fra stien. Det er forklaringen på at militsen på hester og kameler kan snike seg helt inntil landsbyene uten å bli oppdaget når de angriper om morgenen.

Men etter massakren i Teartee behøvde militsen ikke angripe flere byer. Beboerne i de andre landsbyene i område flyktet i redsel.

Deres hytter er ikke brent ned, og i dem står kun tomme leirkrukker. Forsyningene og dyrene nådde de å få med over på den andre siden av grensen til Tchad.

Mange flyktet bare for å oppdage at de såkalte araberne på den andre siden av elven også har makten og plyndret dem, så de måtte søke til leirene dypere inne i Tchad.

Først på det tidspunktet kom kommandant Khamiss Abdallah og hans styrke til grenseområdet.

Da var den etniske rensningen fullført. Nå kan SLA bare forsøke å beskytte flyktninger lenger inne fra Darfur-provinsen, som kommer denne veien mot leirene i Tchad. Eller beskytte dem mot å bli plyndret av Janjaweed på den andre siden av elveleiet.

PÅ PATRULJE: SLA-soldater passerer et tørt elveleie i Darfur.<br/>Foto: CARSTEN INGEMANN
ØDE LAND: En patrulje fra opprørshæren SLA Sudan Liberation Army kommer til nedbrente og forlatte landsbyer i Darfur.