JAN LUND

Labour skrev historie da partiet — under navnet New Labour - sommeren 2001 for første gang noen gang sikret seg to perioder på rad som regjeringsparti i Storbritannia.

Under Tony Blairs ledelse hadde partiet reist seg fra asken etter å ha liknet et historisk fallittbo i lange perioder av de 18 årene i opposisjon under Margaret Thatchers og John Majors konservative regjeringer.

I dag er rollene byttet om. Det konservative partiet er splittet og driver rastløst og identitetsløst rundt på det åpne politiske hav på leting etter en sikker havn som base for en ny storhetstid.

Fallet etter John Major var knallhardt. Det var begynnelsen til slutten da Storbritannia i september 1992 reelt gikk bankerott, måtte forlate den europeiske myntunionen (EMS) og ble tvunget til å devaluere pundet - kronjuvelen i Bank of Englands finansielle imperium.

Vinner på valgsystemet

Historisk har det ligget i den sosiale kontrakten at de konservative hadde forstand på de overordnede finansene, mens Labours varemerke var fordelingspolitikken. Med krakket forsvant nasjonens tillit til partiets evner som statskassens nidkjære vokter raskere enn de milliarder av pund som Bank of England forgjeves kastet inn i forsvaret av den pressede valutaen.

Velgerne sparket Major og de konservative ut ved første anledning. Tony Blair inntok Downing Street nr. 10 i 1997 og gjentok valgseieren i 2001 med sitt fornyede arbeiderparti, som hadde pusset det gamle sosialistiske partiprogrammet opp med både markedsøkonomi og privatisering. «Jordskjelvseirer for Labour» het det i overskriftene og de internasjonale kommentatorenes analyser. Sannheten er at seirene var mer valgteknikk enn vill stemmeflukt.

Labour sitter i dag på en overveldende majoritet i Underhuset med 413 av 659 mandater. Men Labours solide mandatovervekt er skapt i kraft av valgsystemet med enkeltmannskretser der vinneren tar alt.

Telles stemmene på nasjonalt nivå, fikk Labour 40,7 prosent mot 31,7 prosent til De konservative, 18,3 prosent til Liberal-demokratene og 9,3 prosent til småpartier og uavhengige. Etter norsk valgsystem ville det nok ha endt med en Høyre/sentrumsregjering - og i hvert fall ikke skapt en sosialdemokratisk flertallsregjering.

Brekkes tallene ytterligere ned, var valgdeltakelsen den laveste på mer enn 80 år. Bare 60 prosent av de britiske velgerne avgav stemme. Dermed er realitetene at Labours suverene parlamentariske flertall bygger på under 25 prosent av de 44 millionene stemmeberettigede briter.

- Blå med rødt slips

I de rammene skulle det være mulig for en opposisjon å markere seg. Men det er ikke lett. Dels er valgsystemet en hindring. Dels er det konservative partiet som det største og bærende opposisjonspartiet et parti i dyp splid med seg selv. Partiet har fått føle at fornyelse er problematisk mens man sitter med makten. I dag savnes en hel generasjon med fingeren på tidens puls.

Den nåværende leder Iain Duncan Smith er valgt av velgerforeningene, men har neppe flertall i parlamentsgruppen. Verken hans forgjenger William Hague eller han selv har Blairs karisma - en viktig faktor i moderne politikk, fordi den politiske kramboden inneholder stort sett de samme budskapene.

Blairs vei til makten kom etter samme oppskrift som Bill Clintons gjenvalg i 1996: Innta motstandernes kjerneområder på det finansielt-økonomiske plan og hold fast på egne visjoner i den sosiokulturelle sfære. Som en observatør sarkastisk sier: «Blair står mer fast på Thatcher-tidens politikk enn De konservative noen gang ville ha gjort.» Eller som det også uttrykkes på Labours ytterste venstrefløy: «Blair er en konservativ med et rødt slips».

Når Labour med en populær frontfigur fører konservativ politikk og De konservative for øvrig dumpet i favorittdisiplinen i 1992, må det nødvendigvis være problematisk å gjøre comeback. Akkurat nå er den beste sjansen at Blair-regjeringen dummer seg ut. Men det eneste punktet der regjeringen synes sårbar i forhold til velgerne, er i støtten til USA i Irak-spørsmålet - og på det punktet er de konservative 100 prosent enige. Sett fra et velgersynspunkt er de konservative heller ikke noe alternativ til en gryende misnøye med Labour-regjeringens privatiseringsprogrammer for offentlig sektor.

Ideologiske kamper forbi

Det siste landsmøtet dokumenterte dessuten at de interne stridighetene trekker dype skiller tvers gjennom partiet. Særlig på de sosio-kulturelle områdene som spenner fra EU til homoseksualitet. Det signaliserer selvfølgelig romslighet - men hindrer den skarpe profilering som en troverdig opposisjon har behov for.

På bunnlinjen står at det i virkeligheten er likegyldig om regjeringspartiet heter Labour eller De konservative. Storbritannias overordnete kurs vil bare bli endret marginalt. Det venter heller ingen revolusjoner hvis Liberal-demokratene under ledelse av den populære politikeren og tv-verten Charles Kennedy skulle få mer innflytelse på det politiske landskapet.

Og det er nettopp et av de store tidstypiske fenomener som flere og flere sosiologer og politiske forskere peker på som den vesentligste tendens på den politiske scenen. De ideologiske kampene er forbi. De er avløst av en pragmatisme som styres av embetsmenn og lobbyister, og som - avhengig av perspektivet - enten ved å undergrave demokratiet eller føre det videre mot nye horisonter.

Politisk vakuum

Colin Crouch er tidligere formann for Storbritannias mer enn 100 år gamle sosialdemokratiske tenketank, Fabian Society, og i dag professor i sosiologi ved European University Institute i Firenze samt forsker ved Max Planck Instituttet i Tyskland.

Crouch mener at de vesteuropeiske demokratiene har beveget seg fra en demokratisk til en etter-demokratisk (post-democracy) tidsalder. Hans hovedtese er at i denne fasen er vanlige velgere uten innflytelse og uten betydning (det vet velgerne godt og det avspeiles i valgdeltakelsen), og at makten ikke lenger er politisk betinget, og at det derfor heller ikke er avgjørende hvem som er regjering og hvem som er opposisjon.

Makten konsentreres i stedet i hendene på en profesjonalisert politisk elite som styres av embetsmenn, næringslivsinteresser og lobbyister slik at alminnelige menneskers potensial for å delta i de politiske prosessene blir mindre og mindre.

Han peker på at utviklingen kommer som resultat av et skifte i maktbalansen mellom kapital- og arbeiderinteresser kombinert med kollapsen i Labours historiske base i den utdøende industrielle arbeiderklassen.

Det er særlig på venstrefløyen skapt et politisk vakuum. Mens tidligere epoker var definert ved forskjellige gruppers politiske tilhørighetsforhold, mangler de fleste av samfunnets grupper i dag enhver politisk identitet - både til høyre og venstre.

— Derfor er partiene avhengige av dyre marketingsteknikker i forsøket på å få forbindelse med velgerne. Derfor er partiene avhengige av tilskudd fra næringslivet - den eneste kilden til penger av noen betydning. Derfor får næringslivets interesser også dobbelt styrke og deres lobbyister får uhindret adgang til makten, sa Crouch som hovedtaler under en konferanse om temaet tidligere i år.

Bedre reklamebyrå

Med egentlige ideologier borte handler politikk i større grad om «branding» - om å selge et varemerke/en merkevare. Crouch peker på at lisiteringen av statens oppgaver medfører at statens ytelser leveres av underleverandører. Det gjør en sittende regjering immun overfor kritikk. Regjeringen er bare ansvarlig for hovedlinjene, mens underleverandørene har ansvaret for servicen.

De britiske jernbanene er et klassisk eksempel. Privatiseringen ble gjennomført av en konservativ regjering. Labour viderefører systemet på femte året. Befolkningens klager over et dysfunksjonelt system rammer ikke regjeringen, men derimot selskapene - selv om Labour altså har det overordnete regjeringsansvaret for nasjonens transportpolitikk.

— Den politiske debatten i et postdemokrati er et spill omkring branding som kontrast til borgernes mulighet for å bedømme politikerne på kvaliteten av deres servicer, mener Grouch.

Med den konklusjon er de konservatives problemstilling at de antakelig kunne gjøre det like bra eller dårlig - og ikke stort annerledes - enn Labour, men at partiet mangler et bedre reklamebyrå og et mer innbydende produkt for å gjeninnta Downing Street. Akkurat nå kan selv ikke Cherie Blair-affæren rokke ved at Tony Blair er lettere å selge enn Iain Duncan Smith.

Til det lykkes vil Labour sitte med makten.