JAKOB RUBIN

Hornene på bilene er intakte, men resten er bare en skygge av seg selv. En tur nedover Rashid gaten i Bagdads larmende sentrum avslører forfallet. Overfylte bosspann, falleferdige bygninger, få og halvtomme forretninger. Et land i kne.

Med en sta leder som nekter å bøye seg og la folket reise seg.

Saddam Hussein kneiser fortsatt som en klippe, forstår man av en biltur gjennom byen. Over alt er det reist statuer, murmalerier og mosaikkmonumenter til ære for den klippefaste leder som har holdt sitt land i en skruestikke siden 1970-årene.

Hundrevis eller tusener av ikoner pryder Bagdad. Saddam med gevær og bløt hatt. I krigsuniform. Med barn på armen. Som intellektuell tenker, verdensmann og gud. Til tider flankert av andektigt lyttende mennesker, fugler og dyr.

«Fryktelig vanskelig»

Foran 14. Ramadan moskeen står en ung iraker vi her kaller Basim. Som alle andre er han tynget av frykt for å si noe, og spesielt noe feil. Ikke fordi hans uttalelser på noen måte er kritiske. Men i Irak går ens personlige sikkerhet med seler og livreim.

— Tidene er vanskelige. Vårt land er så rikt, men vi er fattige. Barn sulter, og det er ingen jobber å få, sier han.

— Vi har vært svært uheldige her i Irak.

Bak Basim tårner Saddam Hussein opp i svart metall. I bakgrunnen bruser elven Tigris. Sivilisasjons vugge stod mellom Tigris og Eufrat. Mesopotamia, Babylon og andre store kulturer oppstod og gikk til grunne på dette stedet.

En av bakgrunnene for Saddam Husseins psykologi skal finnes i hans lands tradisjon for storhet. Derfor er han i ferd med å bygge det som blir verdens største og neststørste moskeer, mens hans folk på samme tid lever i armod. Mange har bare tre eller fire dollar om måneden å klare seg på.

Tallet kommer fra Torben Due, og han vet det. Som direktør for FNs matvareprogram World Food Program kjenner han bedre enn de fleste til irakernes problemer.

— Den vanlige iraker har det fryktelig vanskelig, sier han. - Fattigdommen er total. Landet har gått glipp av mange års utvikling, og som sådan er det et helt lands folk som er kommet i klemme i en strid mellom regjeringer.

Redningen for 1,30

Due står i spissen for en matutdeling av hittil ukjente dimensjoner. Hver eneste dag deles det ut mat til Iraks 26 millioner mennesker. Kun et fåtall av dem kunne klare seg uten. For over åtte millioner av dem utgjør matvarehjelpen hele deres innkomst.

Det vil si at de ikke tjener penger. De får en kasse mat om måneden, og den kan de selge fra hvis de har bruk for annet enn de 18 kilo varene som ligger i den. For pakken skal de betale 1,30 kroner, men markedsverdien er omkring 25 kroner.

Hver person i en familie får hver måned 9 kilo mel, 3 kilo ris, samt bønner, salt, sukker, te, olje, melkepulver, håndsåpe og vaskepulver.

— Fattigdommen er spesielt synlig i det nordlige og sørlige Irak, der Saddam Husseins argeste fiender bor. De som oppfordret av USA forsøkte å velte ham etter den første Golfkrigen, forteller Torben Due på sitt kontor i Bagdad.

Da det mislykkes, la Saddam Hussein over 2000 landsbyer i områdene i ruiner. Hans sinne kostet minst 180.000 landsmenn livet, forklarer FN-direktøren.

Fra sitt kontor styrer den erfarne bistandsarbeideren, med en fortid i Nicaragua, Sudan og Mexico, 200 internasjonale og irakiske observatører samt 45.000 utdelingssteder landet over. Observatørenes jobb er blant annet å sikre at maten deles ut av de irakiske bestyrerne uten diskriminering, så alle får det samme og i tide.

— Vi har intervjuet over en million irakere siden matutdelingen begyndte for 12 år siden. Det ser ut til at det går riktig for seg, sier han.

Det paradoksale er at Irak selv betaler for den gigantiske matvareutdelingen. Under det såkaldte Olje for Mat-programmet har Irak lov å eksportere olje hvis inntektene går til mat og andre nødvendigheter som FN definerer.

Dårlig undervisning

Utover det innebærer sanksjonene mot landet et forbud mot samhandel med Irak både den ene og andre veien.

— Ingen hadde den gang forventet at sanksjonene ville vare i 12 år. Den humanitære situasjonen er blitt forverret ganske voldsomt, og landet har ingen mulighet for å komme videre. Olje for Mat er kun til humanitær hjelp, den gir ikke tillatelse til å importere produkter til utvikling, sier Torben Due.

Han påpeker at undervisningssituasjonen er katastrofal. Skolelærerne tjener så lite at de nødt til å ha minst en jobb i tillegg. Bygningene forfaller og det er mangel på skolebøker og annet basisutstyr.

— Irak kunne en gang skryte av å ha Midtøstens beste utdannelsesnivå. Staten sendte rutinemessig studentene til videreutdanning på universiteter i Europa og USA. I dag snakker man om den tapte generasjon. Dem under 35 har ikke lært særlig mye. Og de over 35 har ikke jobb, sier Due, som har vært i Irak siden juni.

Han regner med å bli evakuert hvis krigen bryter ut. Og det skal ikke mye psykologisk sans til å se på ham at han regner med det sker.