Gjennom den kalde krigen fungerte FN som en — i hovedsak - effektiv trykkoker i øst-vest-konflikten.

Samtidig er det ikke til å komme forbi at mens korridorene i FN-hovedkvarterene i New York og Genève fungerte som konfliktdempende, og til dels konfliktløsende, møtesteder utenfor den offisielle dagsorden, så har ikke verdensorganisasjonen - eller snarere medlemslandene - helt klart å tilpasse seg den nye tid der det er viktigere oppgaver å løse enn å holde datidens supermakter fra å gå i strupen på hverandre.

DET UTVANNEDE sluttdokumentet fra de siste dagenes toppmøte - den største samling av stats- og regjeringssjefer i FNs historie - avspeiler nettopp dette.

I hovedsak er erklæringen en utsettelse av viktige spørsmål som gjelder verdensorganisasjonens effektivitet og handlekraft - det som i korthet kan samles under overskriften «Reform av FN».

Sluttdokumentet inneholder, i liket med det som har skjedd i andre debatter om FN-reformer, en rekke viljeserklæringer, men når det kommer til realiteten er medlemslandene ikke villige til å gå løpet fullt ut i spørsmål om det som dreier seg om de «farlige delene» av FNs virkeområde, nedfelt i FN-paktens paragraf 4 om «å være et sentrum for samordning av nasjonenes virke for å nå disse felles mål». De felles målene er i paragrafene 1, 2 og 3 listet til, i korttekst, «opprettholdelse av mellomfolkelig fred og sikkerhet», «utvikling av vennskapelige forhold mellom nasjoner grunnlagt på respekt for prinsippet om folkenes like rett og selvbestemmelsesrett» og «å få i stand mellomfolkelig samarbeid på løsningen av mellomfolkelige problemer av økonomisk, sosial, kulturell eller humanitær art».

Det er lenge siden FN-pakten ble undertegnet i San Francisco 26. juni 1945. Og siden den gangen er antall land som undertegnet nærmere tredoblet etter hvert som land er blitt uavhengige og dermed oppfyller kravet om at medlemmene i FN må være uavhengige stater.

DETTE UNDERSTREKER selvsagt dagens problemer i FN. Ikke minst fordi det var en verdensorganisasjon bygget på idealene fra seierherrene i annen verdenskrig. På det aktuelle tidspunkt sto de mer eller mindre sammen, så utviklet de seg i hver sin retning på grunn av den kalde krigen, og de siste 15 årene har grunnleggerlandene, og deres forskjellige klientstater, ikke evnet å tilpasse seg «den nye tid».

Uten å gå nærmere inn på den problemstillingen kan dette først og fremst ha sammenheng med FNs konsensusprinsipp: «Den som vil minst, har alltid rett».

Sagt med litt andre ord: Frykten for at et av de faste medlemmene i Sikkerhetsrådet skulle nedlegge veto i kontroversielle saker, har vært både styrende og bestemmende for hvor og når FN (og dermed medlemslandene) skulle gripe inn).

HØYNIVÅGRUPPEN for FN-reformer , der bl.a. tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland var medlem, hadde som en del av sitt oppdrag å vurdere sammensetningen av Sikkerhetsrådet.

Gruppen skulle bl.a. forsøke å skifte vær og vind mellom enkeltlands prestisje og ambisjoner, men kom egentlig ikke nærmere de mange forskjellige kombinasjoner enn det som hadde skjedd i mer interne FN-utredninger gjennom et lite tiår. Konklusjonen: Det er nødvendig med en reform.

Det er også jubileumstoppmøtet enig i. Uten at det kommer klare anbefalinger om verken det ene eller det andre. I stedet skyver man igjen problemet over til hovedforsamlingen, på samme måte som når det gjelder effektivisering av Generalsekretæren og han sekretariats myndighet.

Med årelange prosesser kan man da spørre:

Er verden tilfreds med at FN skal være det nest beste vi har. Eller skal man forsøke å gjøre det bedre?

Eller skal Norge, som hevder at FN er en hjørnestein i norsk utenrikspolitikk, på samme måte som fredag i møtet mellom en falsktsyngende fungerende statsminister Kjell Magne Bondevik og rockesangeren Bod Geldof, også i fremtiden nøye seg med å uttrykke skuffelse over at den rike verden ikke gjør nok for å mette sultende barn?

Jeg vet det er urettferdig, men det er en påminnelse til den nye regjering at man bør ha en offensiv holdning til verdensorganisasjonens effektivitet. At mange av de posisjoner Norge har tatt i FN de siste årene følges opp i den såkalte «nye» utenrikspolitikken.