- Vi har sett så mye. Mye mer enn det dere aner, sier Abd al-Lateef Zahran (32).

Han sitter på en skitten madrass og stirrer på meg. I hendene har han et papir som han river og sliter i. Han krøller det til en stadig tettere og hardere klump.

Først vil han ikke si noe. Så vil han likevel å fortelle om natten til 21. august. Da raketter fylt av nervegass traff Ghouta, like utenfor Syrias hovedstad Damaskus. Så mange som 1500 mennesker kan ha blitt drept den natten, i det som betegnes som et av verdens grusomste giftgassangrep.

Uro

Vi dro til Syrias naboland for å finne vitnene. De som pustet i den dødelige gassen. De som så døden, men overlevde. De som skulle kveles med sarin, nervegassen utviklet og testet av nazistene under annen verdenskrig.

I en forstad til Jordans hovedstad Amman finner vi noen av dem, i et av de uendelig mange husene vi kan se fra motorveien. Betonghuset står der på sand­sletten, halvferdig, uten vinduer og dører, med hauger med stein og sementrester utenfor. Det er et hus man ikke tror det bor mennesker i, men der inne finner vi 19 barn og seks voksne; blant dem Abd al-Laatef Zarhan, hans kone Laila Ali al-Ahmad (30) og deres fire barn.

De sitter urolig på madrasser og tepper. Det er som om kroppene er i helspenn — de vrir seg og gestikulerer. De snakker ikke, de roper. Øynene lyser av. Paret har brødre og søstre igjen der inne i de rykende ruinene i Syria.

OVERLEVDE MARERITTET: - Jeg så gamle, og jeg så små barn. De lå der, så røde i øynene. Noen skalv, noen bare i armene og beina, noen i hele kroppen, forteller Abd al-Lateef Zahran, her sammen med sønnen Mohammed. BT dro til Syrias naboland Jordan for å møte overlevende fra «den feiges krig».

- Gjemte oss på badet

- Det var så varmt den natten. Vi lot alle vinduene stå åpne i leilig­heten. Så kom angrepet med raketter. Jeg talte 29 raketter, sier Abd al-Lateef Zahran.

- Det gikk en stund, så hørte vi naboene rope og folk som løp ute i gatene. Det var mørkt — klokken var mellom tre og fire. Folk ropte at vi var angrepet av gass, sier han.

- Vi var blitt advart av Den frie syriske armé. De hadde lært oss hva vi skulle gjøre dersom giftgassen kom. Vi lukket alle vinduene. Alle barna og moren lukket seg inn på badet. Vi fuktet håndduker og tøy, og la dem over barnas ansikter, sier han.

Kjemisk krigføring har drept få prosent av de over 110.000 som er massakrert i den syriske borgerkrigen. Men giftgassen betyr frykt. Det er fattigmanns atombombe. Det er den feiges krig. På få minutter kan gassen utslette tusenvis og legge byer døde.

Dekket seg med underbukse

Innbyggerne i Ghouta var blitt fortalt at de måtte gjemme seg så høyt som mulig.

- Vi bor i tredje etasje. Selv dekket jeg ansiktet med en underbukse, og løp ut i gatene for å hjelpe. Jeg løp og løp. Det lå mennesker overalt. Jeg så de var hele. Jeg dultet i dem, men de rørte seg ikke, de skrek ikke, da sa ingenting. Jeg løp videre. Mange flere kom til. De ropte «vi er angrepet av giftgass!».

Abd al-Lateef Zahran forteller at han kom til et sykehus i bydelen. Ikke et vanlig sykehus, men lokaler som motstandsgrupper selv har innredet med senger og det de hadde av utstyr.

- Her fikk vi plasthansker, så bar det ut på gaten igjen. Jeg begynte å klapse folk i ansiktet, på kinnet. De som reagerte, forsøkte jeg å hjelpe. De livløse løp jeg fra.

Abd al-Lateef Zahran sitter ikke lenger på madrassen. Han har reist seg opp på knærne. Han halvveis står, og snakker høyere og høyere.

- Flest menn døde

Resten av huset er kommet til - småungene kikker inn fra døråpningene. De voksne sitter rundt omkring, helt stille.

Konen hans, Laila Ali al-Ahmad, lener seg mot veggen og stirrer på meg. Hun er blank i øynene Jeg får følelsen av at hun tviler på at jeg tror på ekte­mannens fortelling.

- Jeg så gamle, og jeg så små barn. De lå der, så røde i øynene. Noen skalv, noen bare i armene og beina, noen i hele kroppen. Og det hvite skummet som kom ut munnen og nesen. Jeg så leger og sykepleiere få samme krampetrekninger, sier han.

- De beskyttet seg ikke godt nok da de skadde kom inn. De syke hadde giften på klærne, i håret og på kroppen, og de som skulle hjelpe, fikk giften på seg, sier han.

- Jeg hadde plasthanskene på og jeg hadde undertøyet foran munnen og nesen. Jeg over­levde.

- Mange døde barn

Vi spør Abd al-Lateef Zahran om han så mange barn.

- Jeg kan ikke lyve. Jeg så mange barn, mange døde. Men flest menn. Færre kvinner. Jeg tror det var fordi de var igjen i husene for å beskytte resten av familien.

- Kan du beskrive lukten?

- Jeg har vært i militæret i to og et halvt år, men jeg kan ikke beskrive lukten. Jeg kjente det var noe i luften, men jeg kan ikke beskrive den.

- Når vendte du tilbake til din egen familie?

- Ut på formiddagen, kanskje var klokken ti. Jeg hadde så mange tanker i hodet. Jeg gikk ikke inn i leiligheten. Jeg sto i døren og ropte inn. De svarte. De hadde overlevd! Men jeg ville ikke gå inn, jeg ville ikke at de skulle røre meg eller klærne.

Abd al-Lateef Zahran forteller at han gikk tilbake til det provisoriske sykehuset for å vaske seg. Deretter vendte han tilbake til familien.

- Hva tenker du etter å ha sett så mange dø av giftgass?

- Det er forferdelig. Men de døde var hele, de lå der uten synlige skader. Det har vært verre å se de som ødelegges av rakettene - de som ligger med avkuttet hode, avrevet arm. De som er blodige fordi de mangler en kroppsdel. Barna skriker om natten og får ikke sove etter å ha sett de skadde og ødelagte menneskene, forteller han.

Er ikke trygge

Samme kveld flyktet familien fra Ghouta. De dro ikke fra regimets front, de gikk mot den, til fots. De mente de ville være mer utrygg om de gikk den retningen militæret skjøt.

Gjennom hele denne natten kranglet FN, USA og Russland om det hadde vært et gass­angrep, og hvem sin skyld det eventuelt var. Familien på flukt visste. De hadde sett alt.

- Vi gikk på våre egne bein, og sov under åpen himmel. Da vi nådde grensen hadde jeg fylt lommene med giftige plantevernmidler. Tok de oss, ville vi ta våre egne liv, sier Abd al-Lateef Zahran.

Seks dager etter gassangrepet var de tatt hånd om av militæret i Jordan, og plassert i den gigantiske flyktningleiren Zaatari sørøst i landet. Etter noen dager flyttet de ut av leiren, og inn i huset utenfor Amman.

- Har dere vært syke etter giftgassangrepet?

- Under flukten var vi kvalme, svimle. Men det skjedde så mye, og vi strevde sånn. Vi kunne ikke være syke.

Abd al-Lateef Zarhan og Laila Ali al-Ahmad og de fire barn slapp unna. Men de føler seg ikke trygge:

- Vi vet det var Assads soldater som angrep oss. Og vi vet at de vil bruke gass igjen.