Atle M. Skjærstad er utenriksleder i BT

Det er vanskelig å beskylde det internasjonale samfunnet for ikke å ha visst om det som er blitt en akutt matvarekrise i et av verdens aller fattigste land, Niger.

Det har ikke manglet på oppfordringer fra FN-systemet om å åpne lommebøkene. Helt siden i fjor høst. Da det ble klart at tørke hadde tatt knekken på avlingene godt hjulpet av hissige gresshoppesvermer som også spiste ned gresstustene som bufeet beitet på.

Hadde noen reagert den gangen og bidratt med en neve dollar, hadde dagens krise vært rimeligere å lindre. Det kunne blitt mer penger til overs til andre gode og viktige formål i arbeidet med å utrydde fattigdommen i verden.

KYNISK VURDERT skulle FN latt bilder av radmagre, døende barn allerede i fjor høst ledsage oppfordringene om bistand til Niger.

Vi vet bl.a. fra andre kriser at den offentlige og private «giverglede» — med noen unntak - kan sitte langt inne. At det må bli virkelig alvor og vel så det før samfunnet og enkeltpersoner reagerer.

Bare et eksempel: For 21 år siden var matkrisen i Etiopia i full utvikling. Både statlige og private bistandsorganisasjoner var sørgelig klar over det. Noen måneder senere, i august-september 1984, drøftet FNs hovedforsamling i en egen sesjon Afrikas problemer over to dager. Det ble sagt mye vakkert, både om afrikanske lands sult- og gjeldsproblemer i de to dagene.

Men, om hukommelsen ikke spiller meg et puss, var det knapt noen som sa et ord om at millioner av mennesker var i ferd med å sulte i hjel i Etiopia.

Reaksjonen kom ikke før en rufsete rockesanger lot seg røre av et dokumentarprogram han tilfeldigvis fikk se i en sen nattetime. Der og da bråvåknet Bob Geldofs samvittighet. Og sannelig klarte han ikke å vekke til live samvittigheter i en hel verden.

EGENTLIG SKULLE vi hatt mange Bob Geldof'er. Minst en for hver krise.

For det er jo så mange kriser. Og kriser og katastrofer har en egen evne til å skygge for hverandre. Og dermed også bidra til at øyeblikkets kriser, enten det nå er en borgerkrig i Sudan eller en kjempeflodbølge i Sørøst-Asia, kommer foran en krise som ventes å oppstå mange måneder frem i tid.

Heldigvis har vi Jan Egeland.

En utradisjonell FN-diplomat som slenger med leppa og til og med har klart å erte på seg USAs president George W. Bush når han i generelle ordelag sier at den rike verden ikke har giverglede nok.

Og som, i tilfellet Niger, klarer å gjøre en mulig katastrofes omfang forståelig for selv den mest pengesekkvoktende politiker og byråkrat.

La oss for all del håpe at Egeland ikke lar seg friste av et mulig tilbud om å bli utenriksminister i en Stoltenberg-regjering om valgvinden skulle blåse de rød-grønnes vei.

Verdens lidende har betydelig mer bruk for ham som en verdens våkne samvittighet.

HJELPEARBEIDET I NIGER er i ferd med å få det nødvendige omfang. Etter ni måneder begynner pengene endelig å strømme inn - både rike og fattige land har virkelig fått øynene opp for fattigdommens forbannelse.

For det er også fattigdommen, som FN gjennom sine tusenårsmål har satt seg fore å utrydde, som er en viktig årsak til at foreldre i Niger må gå sultne i seng, mens de håper at barna neste morgen fortsatt er i live.

Og så får vi håpe at verden ikke snubler videre i halvsøvne når munner er mettet i Niger, de svake og syke også har fått medisinsk hjelp. For nye katastrofer venter - kanskje allerede i neste uke. Noen av Nigers nærmeste naboland, Mauritania. Mali og Burkina Faso, i og med ytterkanten av Sahara, ble nesten like hardt rammet av tørke og gresshopper i fjor høst som dagens brennpunkt. Rapportene er urovekkende.

Og - bare for å ha nevnt det: Regntiden er satt inn i Vest-Afrika. Hjelpearbeidere frykter nå at årets avlinger kan regne bort om nedbøren blir virkelig hard de kommende ukene. Samtidig er etterkommerne etter fjorårets gresshopper i ferd med å «ta av» - noe som ikke lover godt for verken folk eller fe.

La oss heller ikke glemme at Verdens Matvarefond (WFP) har beregnet at 26 millioner mennesker er rammet av matkriser, og at denne FN-organisasjonen bare har halvparten av de ca. 7 milliarder kronene som skal til for å stoppe sulten som ledd i bekjempelsen av fattigdommen. Sulten er nøkkelen. Sultne mennesker tenker først og fremst på å bli mette, ikke på hvordan de skal skaffe seg utdannelse, rent vann og gode sanitærforhold - eller kvinnefrigjøring.

I september kommer FN-toppmøtet i forbindelse med verdensorganisasjonens 60 årsjubileum, antakelig til å behandle et forslag fra den britiske bistandsorganisasjonen Oxfam om å opprette et beredskapsfond på 7 milliarder kroner nettopp for å kunne håndtere kriser som den vi nå opplever i Niger. FN skal slippe tiggergangen før hjelpen kan settes inn.

Her er det ikke mye rom - og tid - for søvngjengeri.