Utover en passe dose indirekte kritikk av USA knyttet til Irak-krigen, er det fem sider lange innlegget i hovedsak en «smørbrødliste» over Norges innsats for fred og fordragelighet.

Og Petersen forsikrer generalsekretær Kofi Annan om at han skal få all mulig støtte, både fra Norge og de andre nordiske landene, i den utfordringen han kom med under innledningen til hovedforsamlingen — et ønske om reformer for å gjøre verdensorganisasjonen til et bedre og mer effektiv verktøy.

PROBLEMET FOR FN er at «alle» er enige om at det er behov for reformer. Og «alle» sier det.

Men om vi tar for oss effektiviseringsarbeidet, er hovedkonklusjonen at det går smått fremover.

Ta for eksempel arbeidet med reform av Sikkerhetsrådet. Det har gått inn i et slags evig kretsløp der man ikke engang har klart å manne seg opp til å komme med noen konkrete forslag til hvor stort rådet bør være, eller hvor mange faste medlemmer rådet skal ha etter en utvidelse. I dag er det som kjent fem.

Et annet viktig spørsmål er knyttet til de faste medlemmenes vetorett. For et lite år siden fikk verdenssamfunnet demonstrert hvor maktesløs verdensorganisasjonen egentlig blir når ett eller flere av de faste medlemmene i Sikkerhetsrådet begynner å vifte med vetoretten.

DET ER TIår siden Hovedforsamlingen i FN ga mandatet til arbeidet med å reformere Sikkerhetsrådet.

Det har vært ti år til liten nytte. Uten et eneste konkret resultat. Det eneste må i så fall være at ingen medlemsland det siste året har gitt uttrykk for at det er unødvendig med en gjennomgang av Sikkerhetsrådet, slik det står i den siste rapporten fra arbeidsgruppen. Mangelen på konkrete fremskritt har kanskje å gjøre med selve arbeidsformen. Arbeidsgruppen har ingen frist å forholde seg til.

Vår utenriksminister har selvfølgelig rett når han i sitt innlegg sier at verden har forandret seg siden 1945, men at FN ikke har fulgt med i disse forandringene.

Kanskje kunne den norske regjeringen, med utgangspunkt i den sterke oppfordringen fra Kofi Annan, brukt noe av det norske innlegget til å refse den «supperådholdningen» som tilsynelatende gjennomsyrer viktige deler av det påbegynte reformarbeidet, i stedet for at Petersen - som det milde mennesket han er - tørt konstaterer at «tiden er kommet for å fremme reform av Sikkerhetsrådet».

EGENTLIG ER DET VEL slik at tiden er overmoden. At tiden faktisk er i ferd med å løpe fra FN. Noe vi ikke minst fikk demonstrert i forbindelse med Irak-krigen.

Et land som påberoper seg FN som en hjørnestein i sitt lands utenrikspolitikk, bør også føle seg forpliktet til å si klart ifra.

Selv om det neppe er Petersens form å dunke skoen i talerstolen.