SVEN EGIL OMDAL

Norske journalister skriver og snakker norsk. Men vi tenker stort sett på anglo-amerikansk. Norsk fjernsyn og radio er bygd opp etter britiske forbilder, norske avisredaktører drar som oftest til USA når de skal la seg inspirere. Hovedstrømmen av våre internasjonale nyheter kommer fra anglo-amerikanske byråer.

Dominansen er spesielt synlig i de mange nyhetsgrafikkene som har fylt avisspaltene den siste måneden. Der ruller amerikanske tanks og artilleri inn fra sør og vest, mens raketter og bombefly ligger som tegneserieinnslag over Basra, an-Najaf og Bagdad. Det er Super Bowl i ørkenen og bortelaget er totalt overlegent.

En leser i den spanske storavisen El Pais, hvor grafikkene er ekstra flotte, spør hvorfor de irakiske forsvarsvåpnene ikke er med på tegningene. Sjefen for grafikkavdelingen, Tomás Ondarra, svarer med en setning som burde stoppe oss alle: — De to hærene lar seg ikke sammenlikne.

Ondarra har selvfølgelig rett, og vi burde slutte å sammenlikne dem. Vi burde slutte å snakke om «betydelig motstand», «harde slag» og «avgjørende trefninger» fordi disse begrepene skaper inntrykk av at vi omtaler en krig slik historien og språket kjenner den. Det er ikke «kraftig motstand» når den ene parten sender inn bølge på bølge med B52 bombefly, bisvermer av Black Hawk-helikoptre, laserstyrte bomber og datastyrte raketter, mens den andre parten ikke har så mye som et rekognoseringsfly i luften. For, som general Tommy Franks så treffende har sagt det: - If they fly, they die. Det lyder nesten like flott på norsk: Flyr de, så dør de.

Nå ja, dør gjør de jo uansett.

Når dødsraten er 1000:1 i angripernes favør, er det ikke krig, men slakt. Det dør flere barn i sønderskutte toyotaer på irakiske veier enn det dør britiske soldater i kamp. Flere amerikanere dør av amerikansk ild enn av irakisk.

Oberstløytnant Kato Waage skrev i VG mandag at «Hovedårsaken til suksessen ligger i designet på operasjonen». Han snakker flytende anglo-amerikansk nytale. Hovedårsaken til suksessen er at sprettert og slynger ikke er effektivt nok mot F 18-fly og tanksen til den 7. panserbrigade.

Vi vet at amerikanerne har et totalt gjennomløyet bilde av hvorfor de dreper irakere i tusenvis hver dag. Siste nummer av fagbladet «Editor & Publisher» viser hvordan en rekke undersøkelser avslører hva amerikanerne tror om krigens årsak. To av tre amerikanere tror at FNs våpeninspektører har funnet bevis for at Irak har masseødeleggelsesvåpen, halvparten tror at Saddam Hussein var personlig involvert i angrepene 11. september og en tredjedel tror at dette er hovedgrunnen til angrepet på Irak. De tror de kjemper for noe som er viktig for dem, og de tror at krigen var nødvendig.

Selv om amerikanske journalister vet bedre, bidrar rapporteringen deres til å befeste løgnene. Jeg har sett på førstesidene til papirutgaven av Los Angeles Times for sist uke. Til tross for at denne storavisen er skeptisk til krigen, fant jeg bare én eneste artikkel om de sivile ofrene for angrepet: «Når kampene tiltar, blir det vanskeligere å spare de sivile» (2. april). Avisen er full av rapporter om invasjonsstyrkens triumfer, om menig Jessica Lynch og om en far i Texas som leter på irakisk fjernsyn etter nyheter om en savnet sønn. De som tror at det er slutt når Bagdad er falt, vil muligens ha interesse av denne meldingen fra 5. april: «Økt støtte for militære aksjoner. Amerikanernes støtte til Bush øker, mange vil støtte angrep på Iran eller Syria».

Vi som ennå ikke er innlemmet i United Empire of America kan ikke bryte ut av løgnen uten å bryte ut av språket deres. Vi må telle irakiske lik ett og ett, ikke bunte dem sammen og gjemme dem bort i de aller minste bisetningene.

Vi må løfte opp i overskrifter og innledninger at den 18 år gamle gutten fra Karbala som ligger og råtner i ørkenvarmen langs motorveien også har foreldre som må varsles, at også han har en lillesøster som gråter.

Det gir ingen mening å plotte inn på grafikkene de tre gamle mennene med rifler bak noen sandsekker på et gatehjørne i Bagdad. Men vi burde kanskje lage grafikker hvor vi viser hvor mange 12-åringer som ligger med avkuttede armer og lurer på hvordan livet blir uten mor, far og lillebror som alle døde i det smellet som kuttet armene av ham.

Kanskje vi også burde hatt et lett forståelig symbol for hvor mange seksåringer som ligger med gjenklistrede øyne og bombesplinter som ingen kan fjerne fordi legene ikke har nok tid, bedøvelsesmidler og blod.

Norske aviser hadde i forgårs store oppslag med bilder av slike barn, amerikanske aviser viste tanks som rullet langs bredden av Tigris, på vei inn i Bagdad. The New York Times var rent poetisk da de skrev om «The Ballet Behind Battle. The choreography of a «mechanized» assault». Sjelden har anglo-amerikansk vært et mer ubegripelig språk.