TENK NÅ OM det dukker opp et videoklipp av Saddam Hussein vandrende rundt «et sted i Irak», der han hilser jublende tilhengere, løfter opp små barn og klemmer dem, og later til å være frisk og rask.

Tenk nå om det dukker opp et videoklipp der Saddam Hussein leder et regjeringsmøte.

Tenk nå om det dukker opp et lydbånd med et budskap fra Saddam Hussein om at kampen går videre.

Da kan vi kanskje si at Saddam Hussein er «all terrorismes far», slik han er fremstilt å være.

Dt graves frenetisk i ruinhaugene i Bagdad der de siste kjempebombene falt.

Legene sitter klar for å kaste seg over menneskelevninger som kan være diktatoren. Ifølge meldinger i amerikansk presse skal det finnes materiale som gjør det mulig å si at «dette er Saddam Hussein». Det ville nok være den enkleste utgang om man kan fastslå at diktatorens voldsregime fikk en voldsom slutt.

For hva vil man gjøre om Saddam Hussein pågripes av amerikanske styrker i lys levende live?

Vil man stille ham for en internasjonal krigsforbryterdomstol?

Hvilken troverdighet vil USA ha til å gjøre det? Landet som bidro til at vi fikk en internasjonal lovgivning og rettspraksis mot krigsforbrytere, men som i dag ikke godtar at vi har fått en permanent internasjonal krigsforbryterdomstol.

I beste fall vil det oppstå et forklaringsproblem.

ELLER ER DET SLIK, som det blir hevdet, at det allerede er inngått en avtale «på aller, aller høyeste nivå, bak lukkede dører i en mørk krok» om at Saddam Hussein og hans aller nærmeste har fått et fripass og forlot Irak med kurs for Russland allerede for en uke siden?

Mot løfte om å holde kjeft og ikke å vise seg mer?

USA skal ha inngått avtalen under mottoet «da vet vi hvor vi har ham».

Dette er et av ryktene som verserer i russiske medier. Og det er saklig sett godt underbygd, blant annet med henvisning i stansen av den amerikanske fremrykkingen søndag for snart to uker siden, at et russisk fly skal ha tatt av fra Saddams hjemby, Tikrit, og at det egentlig har vært begrenset interesse for Tikrit under hele okkupasjonen.

Russiske myndigheter avviser selvsagt det hele. Like intenst som de avviser at diktatoren skal holde seg skjult i den russiske ambassaden i Bagdad. Den er jo for øvrig evakuert, men skal vi være en smule konspiratoriske i tankegangen kan det jo være slik at evakueringen falt sammen med en beskjed om at «pakken var levert».

TIKRIT VIL VÆRE sentrum for de kommende dagenes krigshandlinger. Enheter fra det amerikanske 4. Infanteri flys inn på Kuwait til områdene nord for Bagdad.

Tikrit, snaue 200 km for nord hovedstaden, er en by med en stolt muslimsk og irakisk historie. Det var hjembyen til Saladin, den kurdiske hærføreren som ble en helt i den muslimske verden da han slo tilbake de kristne korsfarerne fra Jerusalem i 1187, og dit han trakk seg tilbake etter seieren. Kampen om Tikrit var også det siste store slaget på den mesopotamske fronten i første verdenskrig da den anglo-indiske styrkene gjorde slutt på det ottomanske (tyrkiske) imperium.

Her har bondegutten Saddam bygd opp sitt mini-Irak. Her har han dyrket de lokale stammehøvdinger, herfra har han hentet sine mest lojale medspillere. Det er hans maktbase.

Og her har han bygget et palassområde på 4 kvadratkilometer. Som også menes å inneholde godt skjulte anlegg for produksjon av masseødeleggelsesvåpen.

Også her skal det finnes underjordiske «bombesikre» palasser i likhet med i Bagdad, blant annet planlagt og bygget siden 1991 av jugoslaviske, tsjekkiske, tyske og svenske ingeniører.

Derfor er en av de mange formodninger at dette er også stedet der Saddam Hussein har trukket seg tilbake for å møte sin skjebne.

Det vi imidlertid har lært er av «Sagaen om Saddam Hussein og Irak» til nå er at ryktene og mytene er mange. Og at omfattende og sakkyndige analyser om hvordan Saddam Hussein-lojale styrker ville kjempe til siste mann, ikke har vist seg å holde stikk. Og at den relativt uproblematiske fremrykkingen til dels er møtt med forbauselse.

Men hva om....

Kynisk sagt: Det enkleste vil nok være et lik. Av Saddam Hussein.