JES RANDRUP NIELSEN

Allerede ved nitiden om kvelden endrer luften seg. En giftig stank av svovel og ammoniakk svever den korte avstanden fra papirmøllen til landsbyen og legger seg som en dyne over hus og marker. Seinere blir det verre. Etter midnatt er luften så illeluktende at jeg våkner med pustebesvær.

— Det var ikke så ille i natt, sier Long Qiangzhong, en 63-årig pensjonert skolelærer med forkjærlighet for formann Mao og poesi, neste morgen.

— Miljømyndighetene har vært på besøk de siste par dagene, så fabrikken har senket utslippene, fortsetter han. Selv om han nylig har fått beskjed fra politiet om å tie stille og stoppe klagingen.

Papir til sementsekker

Nesten samtidig kommer en av landsbyboerne med en prøve av spillvannet som slippes ut om natten - men som stoppes like før soloppgang. Spillvannet er svart som tjære og har samme ubehagelige lukt som luften. En innbygger fra en landsby på andre siden av elven, som renner gjennom denne frodig dalen i Guangxi-provinsen sør i Kina, kikker innom og bekrefter at situasjonen ikke er noe bedre der.

Kilden til forurensingen er bare noen hundre meter unna. Siden 2000 har en større papirmølle bearbeidet områdets eneste råvare av noe kvantum, bambus. Det blir laget papir til bruk i sementsekker. Det uheldige biproduktet fra produksjonen er det illeluktende spillvannet som har tatt knekken på fiskebestanden i elven. Vannet er ikke drikkende og et svart støv fra brenningen av papirproduksjonens avfallsmaterialer har lagt seg på landsbyens marker. Flere av innbyggerne i landsbyen Xinlian har fått luftveisproblemer, mens andre har fått utslett, hevelse i bena og smerter etter å ha vært i kontakt med vannet i elven.

Svart skall

I Shuitoudong gikk beboerne til aksjon. I 2005 appellerte de til det offentlige Kina gjennom et brev trykket i den kinesiske stats offisielle talerør, Folkets Dagblad. De har fortsatt klagene til Kinas myndigheter og til folkekongressen.

På tross av dette har forurensingen fortsatt mens de lokale myndighetene ignorerte både klager nedenfra og krav om stenging av fabrikken. Heller ikke pressedekning av forurensingen har hjulpet. Landsbyens innbyggere kan fortelle at provinspressen helt har unnlatt å beskrive samarbeidet mellom fabrikken og de lokale makthaverne.

Kanskje var det den uselgelige frukten fra 13 hektar med mandarintrær som gjorde utslaget. Frukten utviklet et svart, skimmelliknede, skall på grunn av forurensingen.

Kanskje var det utilfredshet med fabrikkens beslutning om å kutte strømmen til landsbyen. Innbyggerne i Shuitoudong hadde i hvert fall fått nok.

10. januar i år marsjerte nærmere 100 av innbyggerne i Shuitoudong sammen med lederen av kollektivbrukets produksjonsavdeling, Li Jinyong, den halve kilometeren til papirmøllen for å avkreve fabrikkledelsen et svar.

Men i stedet for fabrikkledelsen kom fire personer, deriblant visesjefen ved kommunepolitiet i Botang. Mens to av personene noterte ivrig og fotograferte, begynte visesjefen og en annen person plutselig å sprøyte tåregass mot forsamlingen. To kvinner i 70-årsalderen besvimte. Forsamlingen eksploderte i raseri og forøkte å omringe de fire personene som til slutt flyktet til fots.

— Vi viste ikke hva det var de sprøytet og vi trodde de to eldre kvinnene, som ble sprøytet i ansiktet, var døde av skadene.

Fengsel på ubestemt tid

Politi og ambulanse ble tilkalt og de lokale myndigheter innkalte til et møte dagen etter. Men dermed var problemene for landsbyboerne satt inn i et nytt perspektiv. Da et 50-talls bønder troppet opp i Botang neste morgen ble de sendt hjem med beskjed om å velge en representant som kunne delta på et nytt møte dagen etter.

Heller ikke dette møtet ble avholdt. I stedet tok myndighetene initiativet til å sende en større politistyrke til Shuitoudong, og innen soloppgang neste morgen hadde de arrestert 12 personer som ble holdt tilbake og avhørt på papirfabrikken. 11 av dem ble tatt med til arresten i Cenxi. Etter en måned løslot politiet tre av dem.

Syv måneder etter hendelsen sitter fortsatt åtte personer fengslet. Begrunnelsen er at de har hindret politiets arbeid. Blant dem som fortsatt er fengslet er lederen for kollektivlandbruket, Li Jinyong. Ingen av de arresterte har hatt adgang til advokat. Ingen av dem er ennå presentert for en anklage.

Lis kone, Long Huapei, har mørke, sinte øyne og ser ut til å være på sammenbruddets rand. Hennes svar faller som korte, bjeffende salver til stemmen sprekker. Så starter hun på en ny halv setning om sin fengslede ektemann.

— Jeg har ingen kontakt med ham. Ingen telefonsamtaler. Ingen nyheter om ham. Jeg får ikke besøke ham, forteller hun.

Syv måneder etter anholdelsen vet hun bare at han sitter fengslet i Cenxi. Politiet krever henne hver måned for 300 renminbi (vel 200 kroner) for kost og losji. Dette er vanlig i store deler av Kina.

Lever på flukt

I dag er bøndenes desperasjon blitt blandet med en realistisk porsjon frykt. De er sinte og motløse. Mange vil ikke uttale seg, og ingen vet hva neste skritt i kampen vil bli.

Det har derimot myndighetene. De ettersøker fortsatt en av landsbyens mannlige innbyggere, Qin Jinfeng, som til alt hell ikke var hjemme under politiaksjonen. I mangel på noe bedre konfiskerte politiet motorsykkelen hans og sa til hans kone at han personlig kunne møte opp om han ville ha den igjen. Qin flyktet til naboprovinsen, Guangdong.

— Vi er svært sinte. Lederen på fabrikken sa at vi ikke kan gjøre dem noe, forteller en trassig Qin, som tilfeldigvis er hjemme.

Han viser rundt i området og ved elven møter vi en mann som ser ut som en typisk laverestående partifunksjonær; en overvektig mann i rustrød akrylpologenser, svarte akrylbukser. Et tynt belte av imitert krokodilleskinn med en veske til mobiltelefonen. På føttene svarte sko av imitert lær.

— En av lederne på fabrikken, sier Qin. Han er ettersøkt fordi han har latt seg avbilde i provinspressen. Omvisningen blir brått avsluttet.

Et par dager etter besøket tikker en SMS inn fra Qin Jinfeng. Myndighetene har rettet fokus mot hans familie.

— En av sjefene for Cenxi-politiet og seks betjenter fra Botang lokalpoliti kom til mitt hjem for å arrestere meg, men jeg var ikke hjemme. De truet min hustru med arrestasjon for å forhindre politiet å utføre sitt arbeid, skrev han.

Qin Jinfeng er nå tilbake i midlertidig sikkerhet på sin arbeidsplass i Guangdong. Hans hustru er inntil videre på fir fot i landsbyen.

Tross gjentatte forsøk var det ikke mulig å få kommentarer fra de lokale og regionale myndigheter. Ingen fra Zhongtaifu Papirfabrikk ville uttale seg.

FORURENSNING: Zhongtaifu papirfabrikk i Shuitoudong i Kina spyr ut forurensning som ødelegger lokalmiljøet. Men de kineserne som protesterer blir arrestert.