LASSE ELLEGAARDJerusalemHashem Mahameed, den første araber i Israels politiske historie som er medlem av Knessets viktigste utvalg — utenriks- og forsvars-komitien, var nylig nyhetsstoff i israelske media da han ble sitert på uttalelser om å "drepe jødene".Som israelsk parlamentsmedlem kan man ikke si noe sånt, og den israelske riksadvokat raslet med papirbunkene i kurven med "siktelser og tiltaler".- Men jeg ble feilsitert i en enkelt avis, sa Mahameed på telefonen fra Uhm El Fahm, den arabiske byen i det nordlige Israel. - Jeg ville aldri bruke ordet "jødene", for jeg ikke er rasist. Det jeg sa var at jeg er redd for at veien til fred går gjennom Sør-Libanon enda en gang - at antall israelske likkister vil bli riktig mange før Israel kommer til fornuft. Og jeg tilføyde: Det blir ikke fred i Netanya (israelsk badeby, red.), før det er fred i Tulkarem (by på Vestbredden, red.).

Anbefaler boikott Mahameed er in av i alt ni medlemmer, valgt på rent arabiske lister til Knesset, og på denne måten en av mennene i sentrum for valget til statsministerposten som Ariel Sharon etter alle målinger vil vinne stort i morgen. Mahameed har anbefalt sine velgere å boikotte begivenheten, fordi han mener det ikke er noen forskjell på de to kandidatene.- Ehud Barak er den første statsministeren i Israel som har latt sitt politi drepe israelske borgere - nemlig de 13 israelske araberne som ble skutt ned under demonstrasjoner i oktober. Og vi hørte ikke noen beklagelse fra Barak eller fra Arbeiderpartiet, forklarer han.- Under Netanyahu, da vi også demonstrerte mot land-konfiskeringer, ble det også skutt med gummikuler. Men ingen ble drept. Jeg kan ikke - som i 1999 - forsvare å stemme på en mann som dreper mine medborgere.

Det egentlige problemet Fraværet av de arabiske stemmene, som utgjør 18-20 prosent av velgerkorpset, ser ut til å bli avgjørende for det nederlaget Barak nå selv synes å se i øynene. Hans valgkamp har i det siste konsentrert seg om perspektivering av Israels situasjon, som skal bane veien for hans comeback om seneste to år - hvis han da ikke er veltet som leder av det Arbeiderpartiet som i dag er en skygge av sitt tidligere selv.Men under Mahameeds valgbestemte sinne skimtes det egentlige problem: At så vel Ariel Sharon som Ehud Barak nekter å forstå hva den såkalte Al Aqsa-intifadaen - som med 40 drepte israelere og 350 drepte palestinere har fremtvunget valget - handler om.I det hele tatt er det en frapperende opplevelse å snakke med israelske topp-politikere og - embedsmenn om begrepet "den arabiske mentalitet". Den mest vanlige israelske replikk lyder: "Israel har strakt seg lenger enn noensinne, og likevel sier Arafat nei". Som om det var snakk om en unfair motstander på en fotballbane, som hele tiden tar ballen med hendene.Og videre lyder det: "Han har fått tilbud om 95-97 prosent, de største innrømmelser noen statsminister noensinne er kommet med, og han fortsetter å si nei. Hvor mye vil han ha - alt?

Skulle gjenerobres Virkeligheten ser annerledes ut i Gaza og på Vestbredden, så vel som i det arabiske Øst-Jerusalem, annektert av Israel. De palestinske araberne mener at de har strakt seg svært langt - og de snakker ikke om 95 eller 97 prosent, men om 22 prosent. Nemlig det landområdet som ble igjen etter den israelsk-arabiske krigen i 1948-49, da israelerne erobret ytterligere landområder i forhold til de 55 prosent de hadde fått ved FN-delingsplanen i 1947 av det britiske mandatområdet, Palestina. Disse 22 prosentene (pluss Golan-høydene, men det er en annen historie) erobret Israel i 1967-krigen.I 40 år, inntil 1988, var det Yasser Arafats og PLOs holdning at hele Palestina skulle gjenerobres. At israelerne skulle drives ut i havet. Og etter 1967 var det FNs sikkerhetsråds holdning at Israel skulle tilbakelevere de 22 prosentene.Men i 1988 - og igjen i Oslo og Washington i 1993 - gikk Arafat omsider med på å anerkjenne at Israel er en kjensgjerning. At den jødiske kolonisering av det arabiske Palestina, som er unik i det 20. århundre hvor alle andre kolonier ble avviklet, ble akseptert som en kjensgjerning - akkurat som Egypt hadde gjort det i 1977 og Jordan gjorde det i 1994. Og som flere Golf-stater, Marokko, Tyrkia og en del andre muslimske land de facto aksepterte. Det skjedde ut fra en erkjennelse av hvordan verden ser ut - og den ser som kjent ut på en måte der Israel står sterkt i kraft av den ubetingede støtten fra USA, klodens siste supermakt.

"Katastrofen" Arafats erkjennelse ble fulgt opp av Hafez Al-Assad, den syriske presidenten som aksepterte å forhandle fred med Israel etter 42 års væpnet konflikt vekslende med våpenhvile. Det er derfor bred arabisk konsensus om Israels rett til å eksistere innenfor de linjene som ble lagt i 1949, og som gjaldt inntil 1967. Hvilket altså utgjør 78 prosent av det opprinnelige Palestina. Problemet er at Israel vil ha mer enn de 78 prosent - Barak vil ha 80 eller 82, nemlig 80 prosent av de bosettinger, en korridor til Jordandalen og deler av det opprinnelig arabiske Jerusalem.Tilbudet til Arafat er altså 95-97 prosent av de 22 prosentene. Araberne synes faktisk at de allerede har strakt seg svært langt ved å akseptere at Israel beholder de 78 prosentene, som dels består av FN-anekteringen i 1947, pluss det de tok i tillegg i "uavhengighetskrigen" - av palestinerne kaldt "katastrofen", Al Nakbar.Forstår ikke Israel denne tankegangen, er det mulig den endres. Til det verre. Og det kan til slutt bli en risiko for prosjektet "Israels rett til å eksistere". Men det skal, som Hashem Mahameed sier det, "flere likkister til, før den erkjennelse kan slå igjennom".

fakta/Israel 5,7 millioner innbyggere.21.946 kvadratkilometer.Hovedstad: Jerusalem.Stemmerettsalder: 18 år på valgdagen. 4.094.000 israelere har stemmerett.President: Moshe Katzav (Likud). Valgt år 2000.Statsminister Ehud Barak (Arbeiderpartiet) 1999.78,7 prosent deltok i statsministervalget 17. mai 1999. Barak fikk 56,1 prosent av stemmene, Likud-kandidaten Benjamin Netanyahu 43,9 prosent.I nasjonalforsamlingen, Knesset, er det etter valget 17. mai 1999 representert 19 partier som deler de 120 plassene mellom seg. Størst er Arbeiderpartiet (23), det konservative Likud (19) og det jødisk-ortodokse Shas (17).Loven om direkte og separate valg på statsminister trådte i kraft i 1996. Kandidatene som stiller opp, må være medlem av Knesset. Dersom ingen av kandidatene får over 50 prosent av stemmene, holdes en ny valgrunde 17. februar. Dersom statsministeren ikke har lykkes i å danne ny regjering innen 45 dager etter at valgresultatet er offisielt, holdes nye valg.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende