Jens Barland

Kenya har de siste årene vokst frem som et demokratisk forbilde i Afrika. De nærmeste dagene vil vise om landet fortsatt lever opp til dette.

Les også: Frykter nytt Rwanda | Kibaki innkaller til hastemøte

Eksplosivt

Bak valguroen ligger dype etniske motsetninger som i verste fall kan ende i folkemord. I beste fall kan landets ledere vise at de er blitt demokrater som kan løse konflikter uten vold.

Valget ble fredelig gjennomført. Men resultatet, som ga sittende president Mwai Kibaki seieren med vel to prosents margin, ble gnisten som tente opptøyene. Minst 125 kenyanere er blitt drept de siste dagene. Det er ikke bare politi og militære som dreper. Demonstranter og banditter har også angrepet de som har støttet andre presidentkandidater.

Toril Pedersen fra Bergen arbeider for FN i Nairobi. Hun har måttet holde seg innendørs siden 3. juledag.

30 000 observatører overvåket valgene i Kenyas 210 valgkretser. Lederen for EUs valgobservatører, Alexander Graf Lambsdorff, fremmer sterk kritikk. Han sier at noen steder ble deres observatører utestengt fra tellingene.

Han påpeker også at valgresultatene lokalt avviker med det som er blitt offentliggjort sentralt. Et eksempel er en krets der Kibaki fikk en oppslutning på cirka 50 000 stemmer, mens det av kommisjonen sentralt ble offentliggjort et stemmetall på over 75 000. I en annen krets må fremmøtet ha vært 115 prosent for at regnestykkene skal gå opp. Lambsdorff sier at han selv var vitne til endring av tall som ingen i ettertid kan redegjøre for.

Etnisk kamp Kampen om presidenten følge etniske linjer i Kenya. Kikuyene støtter Kibaki, de er Kenyas mektigste folkegruppe og utgjør nær en fjerdedel av befolkningen. Vest-Kenya er luoene og luyaenes område. De støtter luoen Odinga, og er til sammen litt flere enn kikuyene. Motset-ningene har røtter i fiendskap fra før kolonitiden. Kolonimakten opprettholdt motsetningene og regjerte med splitt og hersk.

Kenyas første president, Jomo Kenyatta, ble regelrett kjeppjaget under et besøk i Vest-Kenya. Den andre presidenten, Daniel arap Moi, en kalenjin i allianse med kikuyene, besøkte ikke Vest-Kenya på mange år av hensyn til sin egen sikkerhet. Kibaki var president i over et år før han besøkte lederne i vest, og det ble da omtalt som om det var et statsbesøk.

Disse motsetningene stikker så dypt at de kan mobilisere et folkemord. Utfordringen nå er å bygge fred i en situasjon der store masser i Kenya, og det internasjonale samfunn, ikke stoler på valgresultatet.

Demokratisering For 15 år siden fikk Kenya igjen flerpartistyre. Siden da har hvert valg vært syvmilssteg for demokratiseringen. Da Kibaki vant i 2002, var det første gang en opposisjonskandidat fikk flertall. Det var en milepæl i landets historie. Han har bidratt med flere gode demokratirefor-mer. Forventningene var derfor store til valget i romjulen. Det gjaldt særlig for tilhengerne av opposisjonskandidaten Odinga som kjente valgvinden i seilene.

Det internasjonale presset på Kibaki øker nå. Støttespillere som USA og Storbritannia opptrer reservert. En talsmann for USAs utenriksdepartement sier de ennå ikke vil gratulere noen med seieren. Britenes statsminister Gordon Brown har ringt både Kibaki og Odinga og appellert dem om å stå sammen for å skape enhet og ro i landet.

Politiske observatører i Kenya legger også en stor byrde på Raila Odinga i disse dager. Han har mange gode grunner til å mene at han ble frastjålet seieren. Men samtidig er det bare han som har autoritet til å be massene om å roe seg ned for å unngå blodbad.

Slik autoritet har ikke president Kibaki, han har bare politi og militære. Vil Odinga være så stor at han vil opptre som statsmann i denne situasjonen? spør kommentatorene.

Aftenposten/bt.no

Artikkelforfatteren, som er medarbeider i Aftenpostens redaksjon, har bodd og forsket i Kenya i to år.

Diskutér Kenya-konflikten her:

REUTERS
REUTERS
REUTERS