Massemorder. Sjarlatan. Løgner.

Skjellsordene hagler på en antatt seriøs israelsk nettside. Artikkelen er usignert, og må dermed oppfattes som redaksjonell.

Og avslutningssatsen — fritt sitert - sier det meste om noe av det hat på israelsk side er med og bidrar til at partene ikke makter å komme hverandre i møte:

«Abu Amar (Arafats dekknavn. Red.) - den moderne terrorismens far - er i døden overlatt til seg selv for å møte den terror som venter et ondt menneske i døden».

Kan det blir fred av slikt?

YASSER ARAFAT hadde en blodig fortid. Svært lite av det han sto for som leder av den palestinske kampen for rettferdighet og et liv i verdighet, kan forsvares.

Men han lot seg mot slutten av 1980-årene i det minste overtale til å innrømme at skal man i dagens noenlunde velordnete samfunn realisere drømmer om folks selvstendighet, så må det skje via forhandlingsbordet. Resultatet ble Oslo-avtalen i 1993.

Så får heller ettertiden strides om hvem som var mest terrorister; frontkjemperne til etterkrigstidens jødiske okkupanter eller etterkommerne etter dem som ble fordrevet, og som har ført en årelang kamp for å få tilbake en del av det landet de oppfatter som sitt.

Vi har å gjøre med en del av verden der terrorister blir statsmenn. Historien forteller oss at de mer primitive fysiske maktmidlene som ble brukt av blant annet Stern-gjengens Menachem Begin og Itzhak Shamir, ikke sto tilbake for de palestinske aktivistenes flykapringer og dagens selvmordsbombere. Begin og Shamir ble statsministere.

Og Begin fikk, i likhet med Arafat, Nobels fredspris. Ikke så mye for det de hadde oppnådd. Men fordi de forsøkte.

Det var intet medlem av Nobelkomiteen som trakk seg i protest da Begin fikk prisen, slik det skjedde da Arafat fikk den.

YASSER ARAFAT ledsages på sin siste reise av representanter for det vi får kalle «den etablerte verden» på et nivå som forteller det meste.

Her mangler stats- og regjeringssjefene. Men samtidig er representasjonen på et så høyt nivå - utenriksministere - at det ikke er grunn til å tvile på at han er tatt opp i statsmennenes rekker.

Det mest oppsiktsvekkende er kanskje at USA er representert på et så pass lavt nivå som landets Midtøsten-utsending. Og at Det norske Arbeiderparti, som tross alt har et slags fadderskap til den pt. skinndøde fredsprosessen, ikke er til stede i det hele tatt.

At stats- og regjeringssjefer fra USA, Europa og Russland uteblir, er naturlig. Hadde de stilt opp, ville det betydd en diplomatisk anerkjennelse av Palestina.

HELE RAMMEVERKET for en diplomatisk anerkjennelse av staten Palestina ligger der. Rett nok er det en rekke forutsetninger som må oppfylles, men om både israelere og palestinere innrømmer at fremtiden ikke bygges av bomber, granater og selvmordsbombere, men ved forhandlingsbordet, så er mulighetene for en fremtid i fred absolutt til stede.

Rammeverket består av tre resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd - nr. 1397, 1402 og 1403 - alle vedtatt i løpet av noen hektiske uker ettervinteren 2002, mens Norge var medlem av Sikkerhetsrådet. De kompletterer to tidligere referansedokumenter fra Sikkerhetsrådet, de mer kjente resolusjonene 242 (1967) og 338 (1973), og de er sammenhengende biter i det diplomatiske puslespillet som heter Palestina.

DE TO SISTE RESOLUSJONENE ble brukt av palestinerne for det de var verd.

Men det var først i november 1988 Yasser Arafat anerkjente dem som basis for en politisk prosess som kunne føre til varig fred. Først en måned senere tok han avstand fra terrorisme for å få i stand et møte i Stockholm med den daværende amerikanske utenriksminister George P. Shultz. Dette møtet kan ses på som en forløper til Oslo-prosessen.

Av de tre ferskeste resolusjonene er uten tvil nr. 1397 den viktigste og mest historiske. Først og fremst fordi Sikkerhetsrådet for første gang tar til orde for en palestinsk stat i Midtøsten. Eller som det heter i innledningen:«Bekrefter en visjon om en region der to stater, Israel og Palestina, eksisterer side ved side innenfor sikre og anerkjente grenser». At det var USA som presenterte dette tekstforslaget er ikke mindre oppsiktsvekkende.

Norge spilte en viktig rolle i å lose nr. 1397 og 1402 gjennom Sikkerhetsrådet, både som rådets president og som forslagsstiller til 1402.Folkerettseksperter har tidligere understreket overfor BT den store betydningen de fem resolusjonene har når man ser dem i sammenheng. - Man må ikke la seg lure av de tilsynelatende vage formuleringene. Lest i sammenheng utgjør de et sterkt diplomatisk dokument. Og man må huske på at dette er resolusjoner som er enstemmig vedtatt i rådet, har en av ekspertene uttalt tidligere.

I praksis betyr dette at det er flere krigere i Midtøsten som fortsatt har muligheter til å bli statsmenn. Om de bare vil.