Ca. 100 kilometer sørvest for Moldovas hovedstad, Chisinau, tett ved grensen mot Romania, ligger Mingir. En av de fattigste landsbyene i Europas fattigste land. Her har håpet pakket kofferten og resignasjonen fordrevet de siste spor av optimisme og livsglede. Her lever 5544 sjeler hermetisert i håpløsheten. Mingir skjuler en makaber historie om hvordan rike og velstående kjøper seg livet på bekostning av fattigfolk. Minst 14 av landsbyens innbyggere har solgt nyrene sine. Kanskje er det 40? Ingen kjenner det totale omfanget, men trolig har minst 300 moldovere solgt sine organer i fattigdommens desperasjon.

Truet på livet

Vi treffer Spiridon Bletia. En liten, beskjeden og merket mann. Sjenert trekker Spiridon opp genseren og viser et 20 cm langt arr over venstre hofte.

Med sine 50 år er han den eldste av «nyredonatorene» i Mingir. Det er en rystende historie Spiridon har å fortelle. For 30 dollar får vi ta del i den.

— Selvfølgelig! Alt i Moldova koster penger, sier vår tolk og følgesvenn, Natasja.

Sammen med fire andre menn fra Mingir dro Spiridon Bletia til Istanbul i 1999 etter å ha blitt lovet jobb på en fabrikk.. Der bodde, spiste og jobbet han i en måned, sammen andre menn og kvinner fra Moldova og Romania.

— Så en natt kom en av sjefene våre og vekket oss. Vi ble satt i en bil og kjørt av gårde. Vi kom til en elv eller et vann og kjørte inn på en ferge, forteller Bletia. Trolig var det Bosporosstredet han og de andre skulle krysse.

— På båten sa de til oss at vi kunne få 3000 dollar for en nyre. Sa vi nei, ville de kaste oss over bord, fortsetter 50-åringen.

— Vi ble helt paralysert, kvinnene gråt. Vi hadde ikke noe valg. De truet oss, og selv om vi ikke så noen våpen, var jeg ikke i tvil om at de hadde gjort alvor av truslene sine hvis vi hadde nektet. Alle sa selvfølgelig ja.

Deretter ble Bletia og de andre kjørt videre til en spesialklinikk. Det ble tatt blodprøver, før en sprøyte sendte Spiridon Bletia inn i drømmeland.

- Ikke like sterk som før

Bare to dager etter at Bletia var truet på livet til å «selge» en nyre, ble han satt på en to dagers busstur gjennom Bulgaria og Romania tilbake til Moldova. Da hadde organisatorene av den makabre handelen trukket fra «utgifter» til pass, visum, kost, losji og transport. Tilbake av de 3000 dollarene var 2200, forteller Spiridon. Penger for den ene månedens arbeid i fabrikken så han ingenting til.

— Bussturen var ganske tøff, medgir Bletia. - Men nå er jeg helt ok, fortsetter 50-åringen.

— Jeg har ikke hatt noen særlige helseproblemer etterpå og lever akkurat som før, hevder han først. - Men jeg er ikke like sterk som tidligere, kommer det etterpå.

Bletia har ikke besøkt sykehuset siden han kom hjem fra Istanbul i 1999. Politiet har han heller ikke snakket med, verken i Istanbul, Chisinau eller hjemme i Mingir. For pengene han fikk for nyren sin, har Spiridon Bletia sendt begge barna sine til Chisinau for å studere. I tillegg har han fått huset sitt ferdigstilt.

Forfall og fortid

Mingir er et sørgelig skue. Over alt ser vi falleferdige gjerder og hus, rustne vanntanker og skitt. Offentlige bygg står tomme og slitne. Noen kommuniststjerner på portene inn til en nedlagt fabrikk er like fallerte som regimet de en gang symboliserte. Veiene er av det hullete og støvete slaget som forvandles til elver av gjørme ved regn. Det er forfall over alt.

Et nedslitt fotballstadion står folketomt, Mingirs kulturhus flasser maling, rutene er knust. Ingen bruker det lenger. Det var det flotteste bygget i hele regionen, forteller en landsbyboer oss. Langs veier og hus står maisplanter stablet og klargjort som vinterfôr for husdyrene.

Landskapet er vakkert, med vidstrakte vinmarker og slake åser. Det slår en hvor vakkert det ville vært på en annen årstid, når gresset står grønt, druene henger i klaser og maisen lyser modent gult. Men nå er det brunt, avsvidd, trist og grått.

- Alt koster penger

Sykehuset i Mingir står i stil med resten av landsbyen. Vedlikehold er et fremmedord, ressurser likeså. Kanskje ikke rart da, at landsbylegen er en lite snakkesalig og ikke akkurat imøtekommende mann. Semion Mihailovich Miþu kan lite gjøre for å sette oss i kontakt med en eller flere av Mingirs «nyredonorer». Joda, han kjenner til dem. Han har dem alle som pasienter, hevder han. - De følges tett opp og lever etter et strengt regime, «time for time». Kun to av dem har hatt noen som helst problemer med helsen, mener Miþu. Senere skal det vise seg at det er så som så med oppfølging og pasientkontakten i Mingir.

— Men det er nær umulig å finne noen nå, mener Mitu. Først etter at han har formidlet via tolken at penger nok kan få orden på tingene, blir det litt større fart i sakene. For 300 moldovske lei eller ca. 20 amerikanske dollar ordner legen møtet med Spiridon Bletia.

— Selvfølgelig! Alt i Moldova koster penger. Ingen hjelper deg uten at du betaler for det, forklarer Natasja.

Miþu hevder at det ikke finnes flere tilfeller i Mingir etter 2001. - Men i Chisinau er det tilfeller av folk som fikk nyren fjernet på sykehus uten at de visste det. De døde etter en tid. Det har jeg lest om i aviser. Jeg er lei av hele saken. Lei av disse pasientene, sier legen med et oppgitt smil.

Ville ta abort og selge nyre

Vinteren hadde kommet i 1998. Det var før jul og økonomien var som vanlig stram for Andrej Kitanu (den gang 26 år) og konen Svetlana. En kvinne i landsbyen, Nine, for øvrig nabo til Spiridon og den som «skaffet» ham jobb i Istanbul, kunne fortelle at det var penger å tjene på salg av en nyre. 3000 dollar var prisen. Gjennomsnittslønnen for en lege eller lærer i Moldova er på om lag 50 dollar i måneden. For fattigfolket i Mingir ligger snittlønnen langt lavere. Tilbudet på 3000 dollar for en nyre representerer en enorm sum. Det er ingen enkel avgjørelse for dem som får et slikt tilbud å takke nei - hvis de i det hele tatt blir stilt overfor muligheten til å avslå «tilbudet».

— Først var det meningen at Svetlana skulle til Tyrkia og selge en nyre, men så ble hun gravid, forteller Andrej, som ser minst ti år eldre ut enn sine 31 år. I bitende høstkulde på en ås ovenfor Mingir forteller han sin historie for 30 dollar.

— Selvfølgelig! Alt i Moldovia koster penger, sier Natasja.

— Svetlana ville ta abort og reise likevel, men organisatorene sa at det ikke gikk. De ville ikke ha nyren hennes.

Til Istanbul

Dermed ble det til at Andrej reiste i stedet - pengene trengte de. Angela og Andrej har tre barn. 25. juni 1999 kom Andrej hjem fra arbeid til beskjed om å være klar til avreise.

— Nine sa vi skulle være klar. Vi dro til Chisinau med bil om natten.

Andrej reiste sammen med to andre menn fra landsbyen, Nicolae Birdan og Gheorghi Ungureanu, akkompagnert av organisatoren av Mingir-handelen, Nine Scobiola, slektning og navnesøster til Spiridons nabo. Hun har for øvrig flyttet fra landsbyen og bor på ukjent adresse i Italia.

— Hun kommer aldri tilbake, sier dr. Miþu. - Hun måtte selv selge sin ene nyre siden hun ikke klarte å skaffe nye. Hun var den siste her i Mingir som solgte nyren sin som vi kjenner til.

Gheorghi Ungureanu (49) trengte pengene for å sende sin eldste datter til universitetsstudier i Chisinau. Gheorghis historie koster oss nye 30 dollar.

— Selvfølgelig. Alt i Moldovia koster penger, sier Natasja.

De ble natten over i en liten landsby utenfor Chisinau. Neste natt tok de seg over grensen til Ukraina hvor de ble i tre dager før avreise fra byen Saporoje. I passkontrollen ble det oppdaget feil med reisedokumentene. Det kostet dem 80 dollar hver.

— I Istanbul dro de samlet til en leilighet hvor en tyrkisk mann og en tyrkisk kvinne tok blodprøver og røntgen av dem. Neste dag ble de sendt av gårde over Bosporos til den asiatiske delen av Tyrkia, til et hotell ved Middelhavet.

Kjøper fra Israel

Etter noen dager på hotellet ble Nicolae og Andrej hentet og brakt til Istanbul igjen. Gheorghi ble værende på hotellet i to måneder til organisatorene fant en kjøper til hans nyre. Om natten gjennomgikk de to andre igjen en medisinsk undersøkelse på et lite sykehus. Deretter fikk de beskjed om å faste og unngå å røyke. Så ble de sendt tilbake til leiligheten i Istanbul.

— 4. juli kom de og hentet oss til sykehuset igjen. Først ble Nicolae Birdan operert, så var det min tur, sier Andrej. Han ble brakt inn i en operasjonssal, på benken ved siden av lå kvinnen som hadde kjøpt Andrejs nyre. - Jeg så henne, vi snakket ikke sammen. Etterpå fikk jeg vite at hun var fra Israel. Jeg fikk en sprøyte og så sovnet jeg.

Da Andrej våknet, var det mørkt. - Jeg hadde litt vondt. En sykepleier fra Bulgaria passet på oss. Hun het Elvira og snakket russisk.

Operasjonen fant sted på en søndag, Fredagen - seks dager senere fikk Andrej og Nicolae 2900 dollar og ikke de 3000 de var lovet - minus 40 dollar for transporten hjem til Moldova og beskjed om å betale organisatorenes medhjelper hjemme i Mingir 100 dollar hver.

Ku og vaskemaskin

— Vi tok buss fra Tyrkia og hjem sammen med en kvinne fra Moldova som ikke hadde fått solgt nyren sin. Det var visst noe feil med blodet hennes, tror Andrej. Søndag kveld - en uke etter operasjonen, var Andrej og Nicolae tilbake i landsbyen.

— Politiet var her og tok avhør av oss, men de forsto ikke språket og gjorde ingenting. Lege har Andrej ikke vært til.

— Jeg reparerte huset, kjøpte en ku, en vaskemaskin og klær til barna våre, forteller Andrej.

— Hvordan er helsen din nå?

Andrej drar på det. - Jeg kan jo ikke jobbe som før. Jeg blir fortere trett og er ikke like sterk som jeg var. - Han har ikke den samme styrken lenger, sier Angela Kiþanu bekreftende om sin mann.

— Er du bekymret for ham?

— Ja, selvfølgelig!

— Ville du gjort det igjen?

— Nei! Det finnes bedre måter å tjene penger på enn å selge nyren sin, smiler Andrej.

— Jeg jobber en del på en mølle. Der får jeg ikke fast lønn, men noen penger av og til når jeg ber om det. Og så jobber jeg på jordene. I år har vi hatt et godt år. Vi høstet 3000 kilo epler. Det fikk vi 600 lei for (ca. 40 dollar).

- Italia, Italia, Italia

Angela Kiþanu har akkurat kommet hjem etter et mislykket forsøk på å smugle seg inn i Italia på jakt etter jobb. - Vi hadde kjøpt falske rumenske pass, men ble stoppet i Ungarn på grunn av en som var dum nok til å fortelle grensepolitiet at han var fra Moldova og ikke Romania. Jeg ble satt i fengsel i fire dager og ble fratatt alle pengene mine, cirka 300 dollar.

— Italia, Italia, Italia, sier Angela og peker på nabohusene. Alle vil bort fra Mingir. Alle familier har slektninger i Italia, Romania eller Russland.

— Vil du prøve igjen?

— Ja, selvfølgelig. Jeg blir gal av å være her. Jeg må bort.

— Hva vil du jobbe med hvis du kommer deg til Italia?

— Jeg er klar for alt. Alt!

— Ingen planlegger livet på den moldovske landsbygden, kommenterer tolken vår, Natasja. - For dem handler det om å overleve.

- Vil ikke tenke på det

Gheorghi Ungureanu ble i Tyrkia i to måneder før han ble lagt på operasjonsbordet. - De måtte finne noen som passet til min nyre, forklarer han.

— Jeg måtte ikke jobbe. Jeg var på hotell, spiste på restaurant. Det var fint. Han forteller at det ikke var andre «donorer» på hotellet, så vidt han vet. - Men de sa at det var moldovere og en rumener på et annet hotell.

I august 1999 ble Gheorghi hentet til klinikken i Istanbul. - Jeg så ikke noe til legen. Så fort jeg kom inn i rommet hvor operasjonen skulle være, fikk jeg en sprøyte og så sovnet jeg, men i noen sekunder så jeg kvinnen som skulle ha nyren min. Hun lå på bordet ved siden av. Siden fikk jeg høre at hun var fra Israel og var 40 år. Jeg hørte noe om at hun hadde betalt 90.000 dollar.

Etter operasjonen fikk Gheorghi bli en uke på sykehuset. Han fikk 2700 dollar med seg før han ble satt på bussen hjem til Mingir.

— Jeg hadde veldig vondt. Det var ikke bra. Jeg får vondt av å snakke om det og vil helst ikke tenke på det, sier Gheorghi sørgmodig.

- Føler meg ikke bra

På grensen ut av Tyrkia måtte han i tillegg betale en bot, siden visumet for én måned hadde gått ut. Pengene gikk til kjøp av klær, litt reparasjoner på huset. Datteren giftet seg og dermed ble det ikke aktuelt å betale for noen utdannelse. Nå er alle pengene borte.

Selv nå, fire år etter, jobber Gheorghi sjelden. - Jeg føler meg ikke bra. Når jeg jobber på jordene og løfter litt tungt, får jeg vondt der hvor nyren var. Jeg ville aldri gjort det igjen.

— Føler du deg lurt?

— Ja. Nå forstår jeg at dette burde jeg fått mye mer enn 3000 dollar for, smiler Gheorghi, samtidig som han ikke klarer å skjule sitt triste uttrykk.

Politiet i Chisinau har avhørt Gheorghi en gang. - Siden har jeg ikke hørt noe. Lege har han heller ikke sett eller oppsøkt. Det er et grotesk utslag av forskjellen på rik og fattig, Vesten og resten.

- Et sosialt problem

— Dette er først og fremst et sosialt problem. Det bunner i økonomi, sosial nød og korrupsjon. Det er ikke et medisinsk problem, fastslår sjefen for transplantasjonssenteret ved Det republikanske sykehuset i Chisinau, Dr. Adrian Tânase.

— Vi opplever at folk kommer hit til sykehuset og ber om å få selge en av nyrene sine. Vi nekter selvsagt og forklarer dem at det ikke er lovlig.

— Hvor ofte skjer det?

— Cirka en gang i måneden.

Chisinaus eneste transplantasjonssenter har utført totalt 260 nyretransplantasjoner siden 1982. Tidligere utførte Tânase og hans kolleger gjerne 20-25 nyretransplantasjoner i året. Nå er tallet langt lavere, gjerne ned mot fire-fem. En av årsakene er de strenge reglene for hvem som får bli organdonor, som Moldova innførte i 1999, blant annet for å dempe organsalget. Kun nære slektninger får være levende donorer.

I løpet av ti år har Adrian Tânase sett åtte av sine leger forsvinne. De har reist til jobber i USA, Frankrike, Ukraina, Russland osv.

— Vi er hardt rammet av denne organhandelen. Vi er blitt anklaget for å være involvert, men det stemmer ikke. Ikke en eneste lege i Moldova er blitt arrestert eller dømt for dette, understreker han, tydelig provosert når BT berører hans eget sykehus eller legeprofesjonen i denne sammenhengen. - Dette er et sosialt problem, sier han igjen og igjen.

Men i en pressemelding moldovske myndigheter skrev i desember 2002, gjengitt i Europarådsrapporten «Trafficking in organs in Europe» (juni 2003), heter det at en lege fra nettopp Det republikanske sykehuset ble arrestert for å ha virket som mellommenn da en 21 år gammel ung moldovsk mann ble tilbudt 7000 dollar for nyren sin. Nyren ble solgt til en russisk statsborger med tilhold i Israel. Hva straffen for legen og hans medsammensvorne ble, sier rapporten ingenting om.

I en annen sak, omhandlende en 22 år gammel mann fra Chisinau, ble ifølge The Guardian to menn i mai dømt for å stå bak organhandelen. De fikk fem års betinget fengsel.

— Et års redusert fengselsstraff koster rundt 1000 dollar.

— Alt kan kjøpes i Moldova, sier Natasja ...

SITTER HJEMME: - Jeg ville aldri ha gjort det igjen, sier Gheorghi Ungureanu. Etter at han solgte nyren sin, har han nesten ikke jobbet. Helsen holder ikke.<br/>Foto: ODDLEIV APNESETH