«Bagdad brenner enda mer» kan være den ultrakorte versjonen av krigens gang etter at de anglo-amerikanske krigsforberedelser i går gikk over i det som USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld, mannen som mer enn noen helt siden 11. september 2001 har ivret for å angripe Irak, kunngjorde at «stormangrepet mot Bagdad er startet».

Bare en time senere ble Rumsfelds kunngjøring bekreftet av TV 2's reporter Fredrik Græsvik som fra sitt hotellrom kunne fortelle om voldsomme eksplosjoner i den irakiske hovedstaden, og hvordan hans irakiske oppasser var mer opptatt av hvordan han skulle ta vare på barna sine enn å «spionere» på Græsvik og hans fotograf Åge Aune.

PARALLELT MED bombingen av Bagdad ble det også innledet bombing av de viktige oljebyene Mosul og Kirkuk i den nordlige delen av landet.

Og på bakken rykker de anglo-amerikanske hæravdelingene raskt nordover mot Bagdad uten å møte særlig motstand ifølge de kortfattete informasjonene som frigis. Britiske avdelinger har møtt sterkere motstand i forsøket på å ta den viktige byen Basra i Sør-Irak, en by som for minst tredje gang på drøye 20 år må tåle krigens herjinger.

Spredte grupper av irakiske soldater har overgitt seg, både med våpen og utstyr. Men den moderate motstanden, og det faktum at enkelte oljebrønner er satt i brann, kan peke i retning av at et av de «skrekkscenarier» for et felttog i Irak — offentliggjort av tenketanker allerede ved årsskiftet - blir virkelighet:

Hovedslaget kommer til å stå om Bagdad med omfattende gateslag, og oljebrønner blir satt i brann. Disse to faktorene kommer til å føre til en langvarig krig. De mest pessimistiske snakker om en krig som kan vare i 6-8 måneder.

GANG PÅ GANG blir det understreket at det er politiske og militære mål som skal rammes av det fryktinngytende våpenarsenal som nå slippes over Bagdad og andre sentrale irakiske byer. Men ingen må være i tvil om at det virkelige målet er den menige soldat og den irakiske sivilbefolkningen. I et håp om at hæravdelingene skal gå i oppløsning og folket skal reise seg mot Saddam Hussein og hans fryktete maktapparat.

Hva resultatet til syvende og sist blir, er fortsatt et åpent spørsmål. Bare i natt skulle det, ifølge opplysningene gitt på en pressekonferanse i Pentagon i går kveld, avfyres flere krysserraketter enn under hele den 43 dager lange Golfkrigen i 1991. Så får vi heller ta med at bare halvparten av de avfyrte Tomahawk-krysserrakettene den gangen traff de planlagte målene - ifølge offisiell amerikansk statistikk (GAO/NSIAD, 97-134).

SPRÅKBRUKEN, både til Saddam Hussein i den fjernsynssendte talen torsdag og til hans nære medarbeidere på en pressekonferanse fredag, tyder på at maktmenneskene i Irak har innsett at slaget er tapt.

Men raketter avfyrt mot Kuwait - uten spor av kjemiske og biologiske stridsmidler - og de antente oljebrønnene, peker mot at Saddam har tenkt «å ta med seg» så mange som mulig.

Overgivelse, eksil. Det er ikke noen løsning. Han skal dø kjempende på slagmarken til, som det heter i Koranen, «Den dag da enhver konfronteres med det han har gjort av godt og ondt, vil han ønske at det hadde vært langt mellom ham og denne dag. Gud advarer dere mot Ham selv! Men Gud er mild mot Sine tjenere.»

Han har gjort Bagdad til en festning ved å trekke store troppestyrker og tunge våpen ut av viktige områder.

DET VIKTIGE SPØRSMÅLET er om den irakiske befolkningen, og spesielt i Bagdad, vil oppfatte de fremrykkende anglo-amerikanske soldatene som befriere etter døgn med det de ikke kan oppfatte som annet enn terrorbombing.