KLAUS JUSTSEN

Saddam Hussein elsket å fremstille seg selv som en tapper, fryktløs kriger, når han trådte frem på palassets balkong og holdt riflen i sin utstrakte arm, før den ble avfyrt over hodet på de trofaste undersåttene.

Bak den modige fasaden gjemte det seg en liten mann som var så redd for sitt eget skinn at han opprettet et laboratorium som undersøkte all maten han skulle spise.

Frykten for at USA skulle avlytte ham eller kanskje oppspore i hvilket palass han befant seg, betydde at Saddam bare to ganger etter 1990 våget å bruke telefonen.

Ynkelig og feig narsissist

Det er en skisse av en mann som var like ynkelig, som han var feig, som tegnes i den mer en 1000 sider lange rapporten, som lederen av USAs forgjeves jakt på irakiske masseødeleggelsesvåpen, Charles E. Duelfer, har utarbeidet.

Det er blitt et detaljert portrett med massevis av eksempler på Saddam Husseins ambisjoner, på grensen til stormannsgalskap, hans narsissistiske tendenser og hans drøm om å få en fremtredende plass i historien.

Duelfer har ikke selv møtt eks-diktatoren, som, siden han i desember i fjor ble trukket opp av et rottehull nær hjembyen Tikrit, er holdt isolert i et av sine palass et par mil utenfor Bagdad.

Våpeninspektørenes sjef har imidlertid hatt adgang til rapportene etter de daglige avhørene av Saddam Hussein og med mange av diktatorens aller nærmeste medarbeidere. Blant de avhørte er tidligere visepresident og utenriksminister Tariq Aziz, som var regimets diplomatiske førstemann.

Hussein er avhørt på arabisk av en enkelt FBI-agent. Han har tydeligvis vært ivrig etter å fortelle om seg selv og om sine store planer. Ikke for å hjelpe USA med å oppklare mysteriene om de ikke eksisterende våpnene, men for å sikre sin egen plass i historien.

Det er ingen tvil om at Saddam Hussein ser seg selv som den siste i en lengre rekke av berømte irakiske ledere med navn som Hammurabi og Saladin, og han er sykelig besatt av et ønske om at folk vil snakke om ham om tusen år.

Da den historiske byen Babylon ble restaurert ble alle mursteinene merket: «Fremstilt i Saddam Husseins tidsalder.»

«Midtøstens suverene leder»

Det var imidlertid ikke bare den historiske posisjon som opptok diktatoren. Han var drevet frem av ønsket om å bli sett som Midtøstens suverene leder, og han brukte en stor del av sine krefter på naboen Iran.

I den forbindelse konkluderer rapporten fra Duelfer at Hussein mente at han måtte ha masseødeleggelsesvåpen for å stå imot, det han oppfattet som «den persiske trussel». I annen omgang ville slike våpen også styrke posisjonen i den arabiske verden.

Saddam Hussein var overbevist om at det var masseødeleggelsesvåpen som hadde reddet Irak flere ganger. Det gjaldt i krigen med Iran fra 1980 til 1988, og Hussein brukte de samme våpnene som forklaring på at USA i 1991 nøyde seg med å frigjøre Kuwait og ikke marsjerte inn i Bagdad.

Ifølge rapporten er Saddam Hussein under forhørene spurt om hvorfor han ikke brukte våpnene i 1991.

«Tror du at vi er dumme,» skal han ha svart. «Hva ville verden ha tenkt om oss? Vi ville fullstendig ha undergravd dem som støttet oss.»

Etter at det ble avslørt at Irak ikke hadde masseødeleggelsesvåpen — i motsetning til det Bush-administrasjonen hevdet - har mange undret seg over at Saddam Hussein ikke la kortene på bordet da USA truet med militæraksjon.

Diktatoren har tydelig ikke villet besvare dette spørsmålet, men Duelfer har sin egen teori. Saddam Hussein var klar over at han måtte tilintetgjøre sine masseødeleggelsesvåpen hvis han ville gjøre seg håp om å få lempet og avviklet FN-sanksjonene.

På den annen side følte han at han måtte holde fast på våpnene eller i det minste illusjonen om at han hadde dem, for å avskrekke landets fiender, og fienden over alle var Iran.

Tariq Aziz har forklart at diktatoren trodde at USA ikke torde kjempe, fordi prisen ville bli for høy.

«Han var for selvsikker. Han var smart, men han var ikke god til å resonnere. Det var ikke fordi han manglet informasjon, for de var rett foran ham på tv. Men han forsto ikke internasjonale forhold fullt ut,» lød Aziz vurdering av sin sjef.

Kontrollerte alt og alle

Rapporten bekrefter opplysninger om at Saddam Hussein kontrollerte alt og alle i Irak. Det skjedde ved å overdynge de lojale med gaver, mens det ble slått brutalt ned på kritikere.

Det var heller ikke noen skrøne at alle som ble litt for innflytelsesrike eller litt for populære, straks ble fjernet, forklarer rapporten.

Den brutale lederstilen var effektiv på noen områder, men den skapte også problemer. Mange medarbeidere levde i en så konstant frykt at de var rede til å lyve for å redde livet. Saddam Hussein traff derfor ofte beslutninger på et urealistisk optimistisk grunnlag.

Det var åpenbart også tilfellet før den amerikanske invasjonen i mars i fjor. Tidligere medarbeidere sier at militære ledere overdrev både sin slagstyrke og soldatenes vilje til å kjempe.

Rapporten tegner et bilde av en mann som led under en fattig oppvekst og som i senere år trakk seg tilbake for å leve en isolert tilværelse. Den siste utviklingen skjøt fart etter at sønnen Uday i 1996 med nød og neppe overlevde et attentat.

Isoleringen betydde at selv de nærmeste medarbeiderne ofte hadde vanskelig for å finne ut hvor sjefen befant seg. De ble som regel kjørt til hans palasser i lukkete biler og fikk aldri vite hvor de var brakt.

Selv etter nederlaget i den første Golfkrigen i 1991, hvilket for Hussein bare var et midlertidig tilbakeslag, var diktatorens forhold til USA ambivalent.

Han var begeistret for amerikanske filmer, og ifølge sekretæren Abid Hamid Mahmud leste han med stor glede Ernest Hemingways roman «Den gamle mann og havet» om den cubanske fiskerens heroiske, men forgjeves forsøk på å bringe fangsten i land.

Det er ingen tvil om at Saddam Hussein følte at det ga ham prestisje å være USAs fiende, men han lekte med tanken om at det også ville gi prestisje å være alliert med supermakten.

Både Aziz og privatsekretæren har opplyst at sjefen deres håpet på å utvikle bedre forbindelser med USA. Han forsøkte således flere ganger gjennom tilnærmelser å undersøke om en dialog kunne komme i gang.

Charles Duelfer avslører i den forbindelse at han selv noen ganger ble kontaktet av fremtredende irakere, som overbrakte budskap om at Bagdad ikke bare ønsket å innlede en dialog, men også var i en situasjon hvor landet kunne bli Washingtons aller beste venn i området.

Den samme form for kontakt ble flere ganger tatt til den svenske lederen av FNs våpeninspeksjon Rolf Ekeus, som i noen år var Duelfers sjef.

Håpløs oppgave

På et tidspunkt synes Saddam Hussein likevel å ha erkjent at spillet var ute. I desember 2002 fortalte diktatoren flere av sine militære sjefer at Irak ikke, som de trodde, rådet over masseødeleggelsesvåpen.

For mange ble det klart at de sto over for en håpløs oppgave når de skulle kjempe mot USA med konvensjonelle våpen. I siste øyeblikk forsøkte Saddam Hussein å oppmuntre styrkene med antydninger om at han hadde et eller annet hemmelig våpen.

Våpeninspektørenes rapport gjør det klart at et slikt våpen bare eksisterte i diktatorens fantasi. Det samme gjaldt for kjemiske og biologiske våpen som var ødelagt ti år tidligere.

Det passet likevel alt sammen inn i Saddam Husseins strategiske puslespill, der det for enhver pris gjaldt å unngå antydningen av svakhetstegn. Til en nær medarbeider skal han ha forklart at «en vesentlig del av krigen er bedrageriet».

Strategien, som skulle sikre at Saddam Hussein og hans regime overlevde, og at han fikk en plass i historien, var en suksess, men bare til 9. april 2003.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende

FANGET: Dette er bildet som ble sendt på tv verden over da Saddam ble tatt til fange av amerikanerne.<br/> FOTO: REUTERS
HYLLET: Saddam var svært opptatt av seg selv og lot seg stadig hylle av sine undersåtter. Her er han på besøk i hjembyen Tikrit i det nordlige Irak 17. mars 1998.<br/>ARKIVFOTO: REUTERS
PARADE: Som Iraks president deltok Saddam Hussein på militærparader, og avfyrte en rifle i luften, som her i Bagdad, 31 desember 2000.<br/> ARKIVFOTO: JASSIM MOHAMMED, SCANPIX