ATLE M. SKJÆRSTAD

Det er forskjell på å se på direkten et fly krasje mot en skyskraper i New York og å se vettskremte barn flykte for livet fra noe de etterpå selv kaller et helvete.

Takket være lydbåndopptak vet vi litt om den fortvilelse og de kvaler som flypassasjerer gikk igjennom i luften over USA 11. september 2001. Men, uten å sette de to tragediene opp mot hverandre, vil jeg hevde at bilder og lyd fra Beslan i går er en av de sterkeste erfaringene til nå.

GJENNOM ET ETTER HVERT langt journalistliv har jeg fått erfare hvordan uskyldige barn blir ofre i kamper om politisk makt, territorier og land.

Jeg har møtt barn på flukt, barn i ferd med å dø av utmattelse, av mangel på mat og på omsorg, Jeg har møtt lemlestede barn, barn som har fått hugget av armer eller ben. Jeg har møtt barn som fortsatt har kjempet for å komme seg ut av barnesoldatenes narkorus eller de sår på sinnet de er blitt påført i jungel og bush — ofte truet til å ta livet av venner og familiemedlemmer.

Men jeg må tilstå at ikke noe har gjort så sterkt inntrykk som de øyeblikksintervjuene med små barn jeg opplevde formidlet via fjernsynssendingene i går, da de skulle svare på spørsmål om hva de hadde opplevd.

Det var en virkelighet som vi i vår del av verden ser på som uvirkelig, og som vi bare kan håpe på at verken våre barn eller barnebarn utsettes for.

TRAGEDIEN I BESLAN - for det er en tragedie - forsterker spørsmålet:

Kan kampen mot terrorisme vinnes med makt?

Eller er terrorismen - det noen kaller asymmetrisk krigføring - kommet inn i en så akselererende voldsspiral at den er nærmest umulig å komme ut av?

Er det blitt en så sofistikert bruk av vold og voldsmidler at man ikke en gang klarer å fantasere seg frem til hva som vil bli det neste?

Dyktige fagmennesker har i flere år fryktet at både «skitne» atombomber og biologiske og kjemiske våpen skal komme i hendene på terrorister. Og det er nok av både forskere og politikere som i fullt alvor mener at det finnes terrorister som enkeltvis eller i grupper er villige til å ta slike våpen i bruk om de får dem mellom hendene.

Egentlig er det nok å minne om USAs argumentasjon for den siste krigen mot Irak.

I dag kan man, om man har tid, krefter og penger, reise verden rundt på seminarer om masseødeleggelsesvåpen på vidvanke og hvordan verden bør organisere seg for å hindre at slike våpen blir tatt i bruk av terrorister.

MEN HVA NÅR terroristene skyver barn foran seg?

Tar barn i bruk som våpen?

Og bruker egne barns død som unnskyldning for at de er villige til å ta livet av enda flere barn?

Kan det bety at tiden er inne til å se på hvilke muligheter som måtte finnes for å gå løs på terrorens årsaker og forsøke alvorlig å fjerne disse?

Før virkeligheten blir enda mer uvirkelig?