KENT OLSEN

Meningene er delte om utenriksminister Joschka Fischer etter vitneavhørene i det parlamentariske granskingsutvalget.

Den borgerlige opposisjonen mener Fischer er moden for sparken, fordi han etter deres mening ikke har grep på tingene i sitt departement. Det er konstatert sløsing, og Fischer vet ikke hva som foregår, sier opposisjonen. Den ansette og rutinerte kristeligdemokraten Wolfgang Schäuble, CDUs utenrikspolitiske talsmann, sier at flere ministere har gått av for mindre, og at Fischer for få år siden tvang sin grønne partifelle Andrea Fischer til å forlate posten som helseminister på grunn av bagateller.

Regjeringspartiene, Sosialdemokratene og De grønne, har derimot bare lovord til sin utenriksminister og visekansler. Briljant klarte han de tv-overførte maratonavhørene på tolv og en halv time, sier de. Fischer har forklart seg og brakt de borgerlige representantene i utvalget på defensiven, konkluderer de.

Den rød-grønne regjeringen innførte i to omganger — 1999 og 2000 - en ordning som gjorde det lettere å få innreisevisum til Tyskland. Målet var å fremme reisemulighetene, i tråd med tidens ånd. Det ble imidlertid misbrukt i Kiev, der det ble et enormt press på ambassaden. Tilsynelatende ville hundre tusenvis av ukrainere plutselig se Loreley og Kölns domkirke, i hvert fall bad de om turistvisum selv om de fleste knapt hadde penger.

Det viste seg kjapt at kriminelle utnyttet situasjonen til å smugle prostituerte og folk som ville jobbe svart inn i Tyskland - og dermed inn i EU. Politiet reagerte og skrev til utenriksdepartementet om uvesenet. Ambassadene, også den i Kiev, reagerte overfor utenriksdepartementet. Innenriksministere i delstatene i Tyskland reagerte.

Til og med innenriksministeren i Berlin, sosialdemokraten Otto Schily, reagerte med et skarpt formulert brev, der han advarte utenriksdepartementet om de nye reglene lett kunne være en overtredelse av forfatningen og EUs Schengen-regler.

Den eneste som ikke reagerte var Joschka Fischer. Jo, i første omgang mente han at problemene i Kiev var et mannskapsproblem. Først i 2003 ble han klar over alvoret og strammet reglene igjen.

I avhøret tidligere denne uken gjorde Fischer det taktiske trekk at han i sin åpningserklæring saklig og freidig erklærte at han hadde begått feil, og at han påtok seg det fulle ansvar for tabben. Han var blitt orientert for sent, og han hadde ikke reagert raskt nok, sa han.

Fischer beskjeftiger seg med storpolitikk og - fikk man inntrykk av under avhøret - bekymrer seg om hele verdens skjebne. Tilhørerne og tv-seerne ble ført langt rundt i verden av utenriksministeren, som også er visekansler og elsker å høre seg selv. Han sa det ikke, men det kom likevel tydelig frem, at han ikke interesserer seg - og ikke hadde interessert seg - for en sånn bagatell som utstedelse av visum.

Derfor var han også blank på mange punkter, når granskingsutvalget forsøkte å bore i konkrete forhold. Utvalget kom ikke langt med forsøk på å få avklart når, hvor og hvordan han var blitt orientert, da han endelig var blitt klar over uvesenet i Kiev.

Men på grunn av sin tidlige utsagn og skyld og ansvar, kunne Fischer atskillige ganger slå tilbake og til borende spørsmålet om detaljer si: «Ja men, det har jeg jo svart på, siden jeg har tatt ansvaret».

Realpolitisk dreier arbeidet i undersøkelsesutvalget seg ikke om «en omfattende oppklaring», men om å få størst mulige virkning i offentligheten. Fremtoningen var viktig for Fischer. Derfor tv-overføring. For opposisjonen var hovedmålet å påvise at Fischer ikke har grep om sitt departement.

Fischer har ingen grunn til å frykte for sin ministerpost. Hans skjebne avhenger ikke av granskingskommisjonen - den har reelt ingen makt - men av kansler Schröder. Han kan ikke unnvære Fischer. Da ville han ikke ha noen regjering lenger.