PER NYHOLM

Vil man ha makten eller fjerne den sittende makt, må man trenge inn i dens bolig. Så enkelt er det.

Det er det amerikanske tropper gjør i disse dager under deres erobring av Bagdad. At de besetter Saddam Husseins palasser har mindre å gjøre med kamphandlinger enn med propaganda.

Invasjonsstyrkene besitter ennå ikke makten i hele landet. Men den viser hva den kan: den avslører en delvis maktesløs diktator i den hensikt å fullstendiggjøre hans maktesløshet. En ny generasjon av amerikanske soldater lar seg fotografere i tyrannens falske barokkmøbler, nøyaktig som deres besteforeldre lot seg fotografere med Adolf Hitlers tekopp i Ørneredet over Berchtesgaden eller ved hans seng i førerbunkeren under det utbrente Berlin.

Rød maling

Budskapet fra Bagdad er målrettet og vil virke sterkere på det arabiske sinn, ladet som det er med stolthet og symbolverdier, enn aldri så mange bombinger av tilfeldige militære installasjoner.

Palassets mystikk er universell. Når demonstranter heller rød maling over en dansk statsminister på Christiansborg (det danske Folketinget), skiller de seg ikke vesentlig fra de filippinerne som i 1986 åpnet Malacanang-palasset i Manila for å fremvise ekspresidentfruen Imelda Marcos samling av sko, anslått til 3000 par, eller de sentralafrikanerne som avslørte at den avsatte keiser Bokassa gjemte menneskekjøtt i Bangui-palassets fryserom. De krenker makten i dens forskjellige avskygninger, rekkende fra det omstridte over det groteske til det makabre.

Vinduet lukkes

Da Vladimir Iljitsj Lenin etter revolusjonen flyttet makten fra St. Petersburg, tsarbyen ved Østersjøen, tilbake til Kreml i Moskva, signaliserte han at han lukket Russlands vindu til Vesten, at han og hans kommunistiske kamerater kunne gjøre det som passet dem, og at Russland på ny var Russland, ikke en pendant til Europa.

I desember 1989, da Romanias diktator Nicolae Ceausescu og hans hustru, Elena, steg til værs i et helikopter fra sentralkomitebygningens tak i Bucuresti, dømte de seg selv til døden. De viste mengden nede på plassen og hæren som ventet på dem ute i fjellene at de ikke lenger var herrer i eget hus.

Mao Zedong, den kommunistiske vinneren av borgerkrigen i Kina i 1949, kjente sitt folk, som har fire tusen års tradisjon for å være underlagt en sentralmakt med sete i Beijings — den gang Pekings - lukkede by. Mao plasserte sitt styre i keiserkvartalet, som til denne dag forblir delvis lukket for offentligheten. Tanken er her, som andre steder, at sann makt skal forbli uransakelig.

Blokken i Tirana

Liknende lukkede byer fantes etter annen verdenskrig iblant annet Sovjetunionen, Øst-Tyskland, Bulgaria og Romania. Beveget man seg i Tirana, den forkomne albanske hovedstaden, fra Skanderbegplassen ned mot universitetet, hadde man på høyre hånd den såkalte Blokk med makthavernes boliger. Ingen uvedkommende hadde adgang til blokken. Alle veier inn til makthavernes egen by i byen var sperret av makthavernes politi og militære.

Etter vanlig albansk målestokk var disse villaene en luksus uten sidestykke, og alle mulige legender trivdes om dem, hvilket utvilsomt passet den mangeårige diktator, Enver Hoxha. Han regjerte, ikke i kraft av et folkelig mandat, men fordi han mente å ha retten til makten, og denne retten beskyttet han ved å omgjerde sin person og sitt styre med frykt.

Da det kom til stykket - ved kommunismens sammenbrudd - skulle husene i Blokken vise seg å være som store middelklassehus i Skandinavia, pene uten å være prangende. I Blokken som i Wandlitz utenfor Øst-Berlin, hvor DDRs makthavere gjemte seg, var det så som så med det luksuriøse.

Folkets palass

Verken USA, Storbritannia, Frankrike eller Tyskland utstyrer sine ledere med en prakt - eller en ensomhet - som den som tilkommer presidentene i for eksempel Irak, Syria, Egypt og Nord-Korea.

Nicolae Ceausescu oppførte, hva han full av forakt for rumenerne kalte Folkets palass i Bucurestis historiske bykjerne. Her lot han kvartal etter kvartal rive til fordel for verdens nest største bygning, bare overgått av Pentagon i Washington. I det desperat fattige Romania lot han Folkets palass, hvortil folket aldri skulle ha adgang, innrede med gull, edle tresorter og marmor i en overflod uten sidestykke etter byggingen av Versailles vest for Paris.

Folkepalassets mottakelsessal var på størrelse med en fotballbane, avsluttet med en trone der Ceausescu skulle motta fremmede ambassadører og statssjefer i en opphøydhet som var inspirert av de bysantinske keiserne og sultanene.

Folkets palass var ennå ikke ferdig da Karpatenes geni, som Ceausescu, en delvis uutdannet bondeknøl kalte seg, samt Elena i juledagene 1989 ble dømt til døden av en militær standrett og skutt.

Det mauriske symbol

Louis XIV, Versailles byggherre, døde fredelig i sin seng i 1715. Frankrike var tidens europeiske stormakt, samlet om og fremhevet av slottet i Versailles med dets tusener av arbeidere og hoffolk. Hans arvtakers arvtaker skulle det gå ille. Under revolusjonen ble Louis XVI og hans familie ført til Paris. I 1793 ble Louis XVI og hans dronning, den østerriksk fødte Marie-Antoinette, halshogd på våre dagers Concordeplass.

Alhambra er med sine søyleganger, hager og fontener en av de vakreste residenser noen gang i Europa, oppført av araberne i Sør-Spania, det perfekte symbol på maurernes bidrag - arkitektonisk og på annen måte - til Vesterlandets kultur.

I 1492 avleverte den siste mauriske kongen, Abu Abd Allah, også kalt Boabdil, nøklene til sin by og sitt palass til det seierrike katolske kongeparet, Ferdinand og Isabella, mot fritt leide for seg og sine. På en bakketopp over Granada kastet han gråtende et siste blikk på Alhambra. «Gråt du bare som en kvinne,» hveste hans mor. «Du, som ikke var i stand til å forsvare deg som en mann.»

Drømmepalasset

Ismail Kadare, den albanske forfatteren som forstår Orienten så utmerket, skriver i «Nisjen i muren» hvordan man i det osmanniske Istanbul reagerer på meldingen om enda et opprør på Balkan: «Langt borte kunne man høre bulderet. Regjeringen var hele tiden samlet til rådslagning. I statens viktigste institusjoner, det århundregamle Hviskepalasset, krigsdepartementet, Innenriksdepartementets Fjerde kontor, Utenriksdepartementet og Drømmepalasset, var det en ustanselig aktivitet.»

Kadare er bare en av utallige forfattere som beskjeftiger seg med maktens atmosfære. Et av den tysk-jødiske litteraturs store verker er «Slottet», skrevet av Franz Kafka. Han bruker Hradcin, borgen høyt over Praha og Moldau, som symbol på det ugjennomtrengelige, dunkle og uforutsigbare byråkrati. Til denne dag, når tsjekkerne diskuterer makt, presiserer de ikke nødvendigvis dens opprinnelse - parlamentet eller regjeringen eller presidenten - men henviser til Hradcin, hvor de er blitt styrt fra i snart 700 år.

Ikke for ingenting fremhever maktteoretikeren Niccolo Macchiavelli nødvendigheten av at fyrsten besitter sitt palass eller sin festning. Med andre ord, han skal kunne ses og merkes.

Hansens slott

Mesa Selimovic, den bosniske forfatteren, har en frysende skildring av palassets indre, det palass hvor alle styres fra, av dets arbeidsrom, dets korridorer og celler, dets mysterier, dets brutalitet og plutselige overbærenhet.

Med sin beskrivelse av maktens vilkårlighet og den hjelpeløshet som de styrte underkaster seg de styrende med, bekrefter Selimovic en gammel sannhet på både Balkan og i Midtøsten: makten tilhører den som misbruker den.

Saddam Husseins nå profanerte residenser ligger som idé i direkte forlengelse av Topkapi-palasset i Istanbul, slottet i Versailles, de kinesiske keiseres lukkede by, Neros Gylne hus i det antikke Rom, Dogepalasset i Venezia ...

Ideen er den flytende makts demonstrasjon i den solide arkitektur, makten fastholdt i stein. I den forstand er Saddam Husseins palasser ved Eufrat og Tigris ikke en galnings påfunn. Snarere fungerer de innenfor en tradisjon, som i Mesopotamia, Persia og Nillandet går nesten 4000 år tilbake - til herskere som Hammurabi, Darius og Kyros, til pyramidene og til Babels tårn.

FJERNES: Amerikanske soldater fjerner presidentemblemet i gull fra et av Saddam Husseins palasser i Bagdad. Makten krenkes.