VIDAR B. HOPE

Å drive minejakt er tidkrevende. Det kan ta timer og dager mellom hvert funn. Spenningen øker drastisk hver gang sonaroperatørene har fått inn et «mulig objekt» på skjermen.

Mandag 8. september, klokken 09.00: Vi er ved Estlands marinebase. 19 mineryddingsfartøyer gjør seg i dette øyeblikk klare til å seile en liten seilas i nordøstlig retning. Der skal 12 nasjoner arbeide flittig sammen for å gjøre farvannet i Finskebukten litt tryggere.

Operasjonen har fått navnet «Open Spirit», en tradisjonell operasjon med en tosidig målsetting; det ene er å gjøre farvannet tryggere ved å søke etter miner langs havbunnen, det andre er å oppnå partnerskap for fred. Alt dette ledes av den tyske minekrigsflotiljen. Minejaktfartøyet KNM «Hinnøy» er Norges bidrag. Mannskapet har gledet seg lenge og føler seg godt forberedt. Under transitten til operasjonsområdet blir besetningen delt i to vaktlag som døgnkontinuerlig jobber på skift gjennom en drøy uke. Alle vet hvilke oppgaver som skal gjennomføres og teamspiriten blomstrer.

— Vi er blitt tildelt en task, eller en «boks», på to ganger to nautiske mil. I dette området skal vi jakte etter miner nå i begynnelsen. Når det er gjort, får vi tildelt en ny task, forteller skipssjef Eirik Otterbu (33) fra Bergen som har med seg 37 personer om bord, inkludert seks minedykkere.

Klokken 11.00: KNM «Hinnøy» setter i gang arbeidet og tar prøver. I bassenget rundt ligger de andre fartøyene og gjør det samme. Opplysningene i forkant er at farvannet er dypt, at det er brakkvann, mest ferskvann på topp og saltvann på bunnen, og at havbunnen er gjørmete.

— Det første vi gjør er å ta lydhastighetsprøver. Det er stor forskjell på sommer og vinter i disse farvannene. På denne årstiden skal vi ha brukbare forhold, forklarer kapteinløytnant Otterbu. Mannskapet sender ned et torpedokammer slik at sonaroperatørene skal få kontakt med havbunnen. Timer med saumfaring av bunngrumset gjenstår. Om det er miner på bunnen, vil tiden vise.

Klokken 19.00: - Minene har ligget på bunnen siden første- og annen verdenskrig og det skal finnes over 80.000 av dem i Østersjøen, konstaterer Otterbu som nå har ventet i timer. Til nå er rundt 1500 av disse blitt detonert. - Det som skaper problem er at lokale fiskere får miner i trålen. Og selv om det er liten fare for at minene vil sprenge, er fiskerne urolige. Vi kan aldri være helt sikre på at minene er helt ufarlige, advarer han. Minene er typisk finske, russiske og tyske, men de er vanskelig å få øye på.

— Noen ligger godt gjemt under bunngrumset og da blir de vanskelige å oppdage. Det hender ikke sjelden at vi antar at vi har funnet et objekt og så viser det seg at det er en stein eller et kjøleskap.

Ut på kvelden får sonaroperatørene inn et mulig objekt og vaktsjefen ønsker å sende ned miniubåten, «ROV»'en, Remotely operative vieacle. ROV'en er oppkalt etter vær-Siri og blir behandlet svært godt. Utstyrt med kamera og lykt blir den vesle farkosten i rød drakt sendt ned mot havets mørke dyp. I mellomtiden kan skipssjefen og resten av vaktlaget følge spent med på en monitor i operasjonsrommet.

— Hadde farvannet vært litt grunnere, kunne vi sendt ned minedykkere. Det ville vært mer effektivt, men maksgrensen vår er på 81 meter, forklarer lagføreren for de fem minedykkerne, løytnant Wiggo Korsvik. Men selv om det blir dårlig stelt med dykking for de grønnkledde, er de fremdeles en god ressurs for besetningen. ý Minedykkerne sitter inne med mye god kunnskap om miner og er til god hjelp, mener Otterbu.

Klokken 19.30: ROV-operatør, løytnant Frode Svensson også bergenser, har funnet objektet, men er uviss på om det er en mine. - Det kan jo se ut som et skipsvrak, summes det i operasjonsrommet. Skjermen er dekket av grums som flyter opp fra bunnen når miniubåtens propell durer over havbunnen. Det er vanskelig å fastslå hva som befinner seg i bildet.

Det ubåten har filmet et tatt opp på videotape og Otterbu bestemmer seg for å se filmen en gang til. I befalsmessen setter mannskapet seg til rette og følger med på fjernsynsskjermen mens de blar i wn folder med bilder og beskrivelser av de forskjellige minetypene. ý Nei, det er nok ikke mine, la oss fortsette å lete, kommer det fra en. En annen er mer i tvil og ser helst at objektet blir detonert. ý Vi må være hundre prosent sikre før vi kan sprenge, understreker Otterbu.

Klokken 22.30: Besetningen ble til slutt enige om at det muligens var et gammelt skipsvrak som befant seg på bunnen og fortsatte letingen. Det har gått timer og miniubåten har vært neddykket flere ganger, uten at noen som helst mine er sporet opp. Ikke før det nærmer seg slutten av dagen.

Midt på ROV-skjermen ligger det en «M-08» ý russisk forankret hornmine - halvveis gjemt i det estiske bunngrumset. Miniubåten surrer som en bie rundt objektet mens stemningen tar seg betraktelig opp blant mannskapet. Det er tid for action, det norske minejaktfartøyet sender forespørsel til den tyske styrkesjefen om de kan få tillatelse til å sprenge.

Klokken 23.00: ROV'en er tatt opp. Nå monteres en bombe på «Siri» som skal gi den gamle minen sin siste opplevelse. Det nærmer seg natt. Rundt fartøyet kan en skimte røde og grønne lykter fra andre mineryddingsfartøyer. De har ikke funnet noe. Det har KNM «Hinnøy».

Matros Robert Hjelseth og kvartermestrene Bjørn Langøy og Tore Bergengen gjør seg klare til å sende ROV'en uti sjøen igjen, denne gang med en kraftig, gul bombe montert på undersiden. «Siri» skal dykke ned til den gamle «M-08» og slippe bomben så nært objektet som mulig. Et kvarter senere vil det ikke være noe mer igjen av den russiske metallgjenstanden.

Klokken 23.15: De som er våkne er samlet på dekk. Nå kommer kronen på verket. «Jeg tror ikke vi får se en svær sprutfontene, det er altfor dypt til det». «Men det store braket får vi i alle fall oppleve». Det diskuteres. Farvannet er blikk stille og det røde månelyset lager en fin stemning i høstnatten.

Fem, fire, tre, to, en: PANG!! Minen er sprengt. En beskjeden applaus følger. Mannskapet smiler. De er lettet. De vet at arbeidet ikke er forgjeves. Det finnes miner også i dette området. Snart er det vaktskifte. Da venter seks timer god søvn. I mellomtiden skal andre overta sonaren og miniubåten.

BOMBEN: Bergenseren Frode Svensson gjør klar bomben som skal sendes ned med miniubåten. Dette tar han med knusende ro.<b/>FOTO: VIDAR B. HOPE