Bergen: Kaythi Aye henter en avis, og legger den på bordet i leiligheten i Sandviken. Det er Workers People’s daily fra 5. mai 1992. Der er et foto av Kaythi. Hun er bare 24 år, og hun er nettopp blitt hentet av lillesøster, far og bror.

Saken handler om fanger som er blitt løslatt fra det forferdelige Insein-fengselet i Yangon, etter at militærjuntaen plutselig bestemte seg for å gi amnesti. Men Kaythi ser ikke glad ut. Selv om hun er ute av cellen sin, vet hun at hun har havnet i midt i søkelyset til Myanmars fryktede hemmelige politi.

— Jeg kunne ikke være glad. Selv om jeg var satt fri, visste jeg at flere av vennene mine var der inne fremdeles, i elendige celler, de fikk lite og dårlig mat, og levde under helsefarlige forhold. Hvordan kunne jeg være glad?

Yangon: U Tin Aye har eldes mye siden fotoet fra 1992. Han lener seg til stativet i familiens lille bruktbutikk.

— Jeg husker en gang at Kaythi ble arrestert og holdt hos politiet i 24 timer, forteller han.

— Jeg fikk aldri vite hva som egentlig skjedde, men jeg tror hun ble torturert. Alt kunne skje den gangen, ingen var trygge.

- Noe å leve av

U Tin Aye har to slike butikker her i New Mingalar Market i Yangon, som består av fem etasjer med sydende handel og liv. Langs hver eneste gate og fortau i denne byen vrimler det av småselgere og varer av alle ubegripelige slag. 50 år med militærdiktatur har ranet landet for alle sikkerhetsstrukturer; glem trygd, glem støtte, glem skattesystem, glem fast lønn, glem det å leve i et demokratisk og velorganisert samfunn med trygghet for alle.

— Vi har vært her i 13 år nå. Det er ikke akkurat strålende business, men det er da noe å leve av, forteller Kaythis far.

Historien om denne avstanden startet i september 1987. Kaythi var student ved universitetet i Yangon. Akkurat den dagen Kaythi hadde sin første eksamen, bestemte regimet å eliminere den myanmarske valutaen – kort og greit.

Den overtroiske juntaen hadde blitt fortalt at ni var et heldig tall, og bestemte derfor at myntenheten heretter skulle være delelig på ni, ikke ti. Det høres kanskje tragikomisk ut, og sier en hel del om vanstyre og uberegnelige generaler. Men for befolkningen fikk reformen katastrofale konsekvenser.

— Ingen stolte på bankene, fordi de var eid av regimet. Derfor hadde de fleste sparepengene sine i kontanter. Plutselig var de verdiløse.

- Med på noe stort

På Kaythis universitet brøt det ut demonstrasjoner. Myndighetene svarte med å stenge hele universitetet. Dette sveiset studentene enda tettere sammen, så da portene åpnet igjen året etter, slapp de raseriet løs. Det kulminerte med stor demonstrasjon og generalstreik, den 8. august 1988. — Fra den dagen var jeg med for fullt. Jeg begynte å jobbe for Rangoon University Students’ Organization, sammen med mange venner, forteller Kaythi.

Den 10. desember 1991, akkurat samtidig med at Aung San Suu Kyi skulle ha vært i Oslo for å motta Nobels fredspris, demonstrerte de for å markere støtte til nasjonalheltinnen.

file63esds9sspw13hvdb3df.jpg

— Jeg skjønte at vi var med på noe stort, og samtidig farlig. Jeg satt nesten bare og ventet på at de skulle komme og hente meg, sier Kaythi.Klokken var 22. den 15. desember da de kom. Det var en kvinne og to menn, de kom fra Special Branch, det hemmelige politiet. Kaythi fikk ikke ta med seg noe. Ikke klær, toalettsaker eller mat. De sa hun skulle løslates neste morgen. Men Kaythi ble sittende der i avhørssenteret i tre dager, på samme stol, natt og dag.

Etter det ble hun ført til en rettssal, der hun ble dømt til 12 års fengsel. Deretter ble hun fraktet til Insein, og plassert på isolat. Der ble hun sittende lenge.

Hlaing Township: U Tin Ayes hus er en typisk yangonsk familiebolig. En lite trehus på påler i en vrang labyrint av et nabolag i utkanten av sentrum. Seks personer bor her.

På veggene henger bilder av alle søsknene, til venstre et litt falmet fargefoto av Kaythi i festklær, fra den gangen hun tok mastergraden sin. Lillesøster Myint Myint Aye tar avstanden svært tungt.

— Kaythi er min søster og min aller beste venn. Vi snakker på telefonen. Jeg savner henne for mye, sier hun, og smiler bak tårene.

— Hun forteller om været der i Norge, og jeg tenker at det ikke kan være bra for henne, og at hun strever så hardt for å gjøre det bra. Jeg er så stolt av henne. Og så er det så vondt at det er ni år siden jeg så henne sist.

Etter amnestiet i mars 1992, begynte Kaythi på universitetet igjen og fullførte mastergraden i matematikk i 1997. ## Svartelistet

Kaythi hadde planer om å jobbe som mattelærer på universitetet, men etter arrestasjonen var det umulig. Kaythi var svartelistet. Hun begynte å jobbe på hotell isteden, ble til slutt personalsjef for et av de store hotellene i Yangon.

Helt til 30. mai 2003. Den dagen ble Aung San Suu Kyis følge stoppet ved småbyen Depayin av en svært aggressiv mobb støttet av juntaen. Suu Kyis sjåfør klarte å komme seg unna, med Suu Kyi i baksetet, men minst 100 medlemmer av NLD ble drept.

Dagene etter brukte det hemmelige politiet til å kneble alle som hadde vært vitner til massakren. De kom også på døren til Kaythi. De ransaket kontoret hennes, og rundsøkte leiligheten. De mente hun beskyttet vitner, registrerte vitneutsagn om drapene, og forsøkte å sende dem til en utenlandsk ambassade i Yangon.

De la et voldsomt press på Kaythi.

En kveld på sensommeren 2003 satte Kaythi seg ned med hele familien. Hun fortalte dem at det ikke gikk mer. At hun skulle dra.

— Alle ble så stille. Foreldrene mine ble veldig triste. men etter jeg hadde fortalt om det, var jeg lettet, forteller hun.

Kaythi var svartelistet, hun ble truet, hun hadde ikke pass, hun hadde fått hjerteproblemer, og fryktet at hun ikke ville overleve flere år i fengsel. Det ble for mye. Kaythi husker det godt. Den 6. august 2003 var den siste dagen hennes i Myanmar. En thailandsk handelsmann hjalp henne over grensen til nabolandet i øst.

— Da vi kom til grenseelven mot Thailand, smøg jeg meg ut av bilen, og krysset over til andre siden i båt. Dagen etter kom vi frem til grensebyen Mya Waddy. Der var jeg trygg.

- Forstår henne godt

I huset i Hlaing Township står TV-en og surrer i bakgrunnen. Den står fast på Democratic Voice of Burma, som sender fra Oslo, i Norge. Og i dag viser de en dokumentar om Aung San Suu Kyi, om 20 års stille og ikkevoldelig arbeid for et fritt Myanmar. - She’s a very strong lady, sier far U Tin Aye. - Sånn som Kaythi.

Han forteller at han ikke ville ikke at hun skulle reise.

— Jeg forstår henne godt, men det var likevel så vondt å akseptere. Under andre tider, med et annet type styre, ville livene våre vært så annerledes.

Kaythi havnet i byen Mae Sot, der hun jobbet for en organisasjon for politiske fanger i Myanmar i tre år. Men hun levde et urolig liv. Hun var papirløs, ble arrestert ofte, og måtte bruke mye penger på å kjøpe seg fri.

Frykten for å bli sendt tilbake til Myanmar og fengselsstraff var overhengende, og ble til slutt uutholdelig. Kaythi bestemte seg til slutt for å søke vern som flyktning under FNs beskyttelse.

Den 15. februar 2005 landet hun i Bergen, Norge.

— Det var et sjokk. Jeg var helt alene. Visste ikke hva jeg skulle gjøre. Men jeg var trygg her.

I Yangon vrimler det av turister nå. De tidligere generalene har startet en uventet politisk oppmykning, i rekordfart. En forsiktig optimisme har begynt å spre seg i huset i Hlaing Township.

— Mor sier alltid at det beste for Kaythi var at hun reiste til Norge, der var hun i det minste trygg, forteller søster Myint Myint. - Men jeg håper at alt det som skjer nå kan gjøre det mulig for oss å treffe hverandre, at alt blir enklere.

Far vil ha datteren sin tilbake, kort og greit. - Jeg tror hun er for glad i Myanmar til å være borte lenge, sier han.

I Sandviken gjør Kaythi seg klar til å gå på forelesning. Etter at hun kom hit, jobbet hun i barnehage i et par år. Nå studerer hun matematikk på Universitetet i Bergen.

— Jeg har aldri følt meg etthundre prosent hjemme her, likevel vil det bli vanskelig å reise. Hva skal jeg gjøre i Myanmar? spør Kaythi.

Ting er usikre, og det hemmelige politiet er heller ikke lagt ned. Kaythi mener det klokeste er å gjøre ferdig studiene. Og så søke om norsk statsborgerskap. Da har hun i alle fall beskyttelse av det norske passet.

— Så kan jeg dra tilbake og jobbe for landet mitt, være med på å bygge det opp. Jeg kommer til å se familien min igjen. Jeg er helt sikker på det.

MOR OG FAR: Familien Aye eier to små butikker på et marked i Yangon. -Vi blir ikke rike, men det er et greit levebrød, sier far U Tin Aye. Mor Daw Khin Khin Lay passer butikken for brukte barneklær.
FRED IVAR UTSI KLEMETSEN
STORFAMILIEN: I det lille trehuset i Hlaing Township bor det seks mennesker. En mangler. - Jeg savner søsteren min forferdelig, sier lillesøster Myint Myint Aye. Fra venstre: Kaythis far U Tin Aye, nevø Zin Min Htet, yngstemann Thae Nay Soe, søster Myint Myint Aye, mor Daw Khin Khin Lay og bror Ko Soe Min.
FRED IVAR UTSI KLEMETSEN
HJEMME ALENE: Kaythi bor i Sandviken, studerer matematikk ved Universitetet i Bergen, og planlegger å søke norsk statsborgerskap. - Da har jeg i alle fall beskyttelse når jeg reiser tilbake, sier hun.
FRED IVAR UTSI KLEMETSEN