PER NYHOLM

Av den før så sunne og sterke mannen som spilte fotball, svømte i iskalde elver, gikk på ski og vandret i fedrelandets fjell, var det mot slutten ikke noe tilbake.

Ansiktsfargen forble rød og lys. Også det skarpe, blå blikket bevarte styrken. Kroppen ble en skjelvende og ubrukbar skygge av tidligere tiders fasthet.

Ved pave Johannes Paul IIs bortgang kan man trygt si at tiden forvandlet giganten til støv. For en gigant var han, denne kirkefyrsten som brøt gjennom alle tradisjoner — men ikke alle dogmer. Karol Jozef Wojtyla, som han het da han kom til Peters Stol i Roma, var en av de forrige århundrets store europeere. At han vil bli saligkåret og senere helgenkåret ligger i sakens natur - den saken han tjente gjennom hele sitt voksne liv, og som var å vekke den nesten 2000 år gamle katolske kirken til nytt liv, men ikke akkurat å fornye den.

Wojtyla spilte en hovedrolle i den nyere tids kanskje største drama da kommunismen forsvant som ideologi på linje med fascisme og nazisme. Han hadde en stor, men indirekte, rolle i arbeidet med å overvinne splittelsen i Europa som følge av Den kalde krigen, og på å gjenforene kontinentets mange kulturer og land.

«Frykt ikke»

Johannes Paul blandet seg ikke inn i politiske saker. Hans anliggende var moralen og det enkelte mennesket, inkludert fellesskapets plikt til å hjelpe dette enkeltmennesket. Ut fra dette ble han tolket som en intenst politisk pave som avviste kapitalismens villskap like direkte som han avviste kommunismens terror. Når kommunistene snakket om kollektivet, snakket Wojtyla om den enkeltes sannferdighet. Når kapitalistene snakket om penger, snakket Wojtyla om menneskelig fellesskap og menneskeverdet. Igjen og igjen - til de millioner mennesker han møtte over hele verden - hørte man hans kamprop: «Frykt ikke».

Han var en glimrende teolog og filosof, men religionens maskinister, som teologene også er blitt kalt, trakk ikke frem denne siden av paven. Mer var Wojtyla prest, dikter, skuespiller og filosof med trang til mystisisme.

Han tillot ikke at legfolk blandet seg i styringen av kirken eller tolkning av de hellige skrifter. Dette var biskopenes oppgave og i siste instans hans, Kristi Stedfortreder på Jord, innehaveren av Peters Stol i Roma. Men få romerske paver har trodd så inderlig på de troende som Johannes Paul. Det fremgår av den endeløse rekken av helgener han skapte - eller rettere forsto at Gud hadde skapt - og som ofte bekreftet de troende i mysterier som ble avvist av bedrevitende teologer.

La Morenita

Paven ga et av mange eksempler på sin samhørighet med de fattige og de ydmyke da han sommeren 2002, under et besøk i Mexico, helgenkåret Juan Diego, en indiansk gjeter, som i 1531 fortalte sin biskop at den Hellige Jomfru hadde vist seg for ham i skikkelsen av en mørkhudet indiansk kvinne. Biskopen - selve symbolet på den hvite kolonimakt - ba indianeren reise og ryke. Jomfruen lot deretter en rosebusk blomstre i ørkenen. Juan Diego ville bringe blomstene, gjemt i kappen sin, til biskopen. Da han slapp inn til biskopen, var rosene borte, og Jomfruens ansiktstrekk kunne ses i tøyet.

Slik oppsto vår Frue av Guadalupe, også kjent som La Morenita, den Lille Mørke, meksikanernes nasjonale helgen. Ved hennes bilde ga to millioner troende Johannes Paul på hans første utenlandsreise en uventet, begeistret mottakelse. Kirken var ikke døende, slik kirkens fiender hadde hevdet. Troen levde, men manglet en fører.

Wojtyla la resolutt det forsiktige presteskapet bak seg. Heretter var han Troens Løve og Guds stridsmann - John Paul Superstar.

Altergutten

Polen var et land i begeistringsrus 18. mai 1920 da Emilia Wojtyla (36), en spinkel, utslitt kvinne i Wadowice sørvest for Krakow fødte sitt tredje og siste barn. Hjemmet var meget fattig. Karol Wojtyla hadde en liten pensjon som tidligere østerriksk løytnant. Emilia tjente det hun kunne som hjemmesyerske. Det var et sjokk for familien da hun døde i 1929. Tre år senere kom et nytt slag. Storebroren døde av skarlagensfeber.

Den tidligere så muntre gutten ble mer innadvendt og tenksom. Han leste Bibelen og de store polske forfatterne. Han spilte fotball med klassekameratene, det sies han var en god målmann, og han ble altergutt.

I Wadowice lærte han jødene å kjenne. Flere av skolekameratene var jøder, og mye tyder på at han en tid hadde en jødisk venninne. Jødene kom til å oppta ham hele livet. Som pave forbedret han det ofte anstrengte forholdet mellom Vatikanet og Israel samtidig som han kritiserte den israelske okkupasjonen av palestinsk territorium.

I Wadowice oppdaget han også teateret. Det ble en livslang pasjon. Da han sammen med faren flyttet til Krakow i 1938 for å studere, kom han til å omgi seg med skuespillere, han regisserte, skrev og opptrådte.

Fra denne tiden stammer hans mest kjente teaterstykke, «Juvelerens Butikk». Senere skrev han sin berømte diskusjon «Kjærlighet og Ansvar», om menneskets seksualitet. Så sent som i 1994 utgav han bestselgeren «Over Håpets Terskel» der han tar stilling til store menneskelige spørsmål - til livet og døden, til frykt og smerte, til det onde og kjærligheten.

Filosofen

Egentlig var det polsk litteratur og språk han ville studere. Hadde han lykkes med det, hadde han antakelig endt som respektert professor og familiefar. I stedet kom krigen enda en gang. I 1939 ble Wojtyla utskrevet til tvangsarbeid av tyskerne. Han arbeidet på en kjemisk fabrikk og i et beryktet steinbrudd samtidig som ha holdt forbindelsen til det nå illegale teateret og nærmet seg kirken.

Faren døde i 1941. Wojtyla var nå helt alene. Dagene gikk med til å overleve. Om natten passet han studiene på et hemmelig teologisk fakultet, opprettet av Krakows erkebiskop Sapieha. Wojtyla ville bli munk, men det satte Sapieha seg mot.

Da krigen var slutt, vendte Wojtyla tilbake til universitetet. 1. november 1946 ble han presteviet av Sapieha. Dagen etter holdt han sin første messe i Wawel-katedralen.

Han dro videre til Roma der han fikk en teologisk doktorgrad. Da han kom hjem i 1948, fikk han sitt første prestesogn. Året etter ble han kalt til Krakow. Han skulle arbeide med de unge på universitetet. Om sommeren arrangerte han kanoturer og fjellturer, om vinteren skirenn. Om kveldene diskuterte man Gud som de nye kommunistiske makthaverne forsøkte å avskaffe.

Wojtyla gjenopptok studiene og fikk sin andre doktorgrad, denne gangen i filosofi ved det katolske universitet i Lublin der han siden ble professor i etikk.

Han var vennlig og godt likt, uredd, men ikke provoserende i sitt forhold til diktaturet, en sportsmann og kirkemann kommunistene oppfattet med økende mistillit, og som den stadig mer klemte kirken hadde bruk for.

Kardinalen

I 1958 ble Wojtyla hjelpebiskop i Krakow. Hans stillferdige, men effektive polemikk mot utviklingslandenes såkalte frihetsteologer, og hans kraftfulle forsvar av kirkens rett til å eksistere ble lagt merke til. Han imponerte kirkens østekspert, Wiens liberale kardinal König, og pave Paul VI, som utnevnte Wojtyla til Krakows erkebiskop i 1963.

I 1967 ble han kardinal, Polens andre ved siden av Warszawas Stefan Wyszynski.

Wojtyla var bare 47 år, et overraskende gjennombrudd som fortsatte i 976 da Paul den Sjette ba Wojtyla preke for paven og kurien i Vatikanet i pinsen. Det minnet om et signal. Paven så på Wojtyla som en mulig etterfølger.

Paul VI, en meget dyktig, men også innadvendt og forpint personlighet, døde i sin sommerresidens, Castel Gondolfo, 6. august 1978.

Han ble etterfulgt av Johannes Paul I, som etter bare 34 dager ble funnet død i sin seng i Vatikanet.

Scenen var satt for den polske paven.

Pontifex Maximus

Da medlemmene av det Hellige Kollegium, kledd i sine purpurrøde kåper, gikk i prosesjon fra Peterskirken til Det Sixtinske Kapell i Vatikanet, var det klart at italienernes kandidat, Genovas reaksjonære kardinal Siri, ikke kunne velges.

En antatt venstreorientert som Belgias kardinal Suenens kom heller ikke på tale.

Det måtte bli en sentrumsorientert, men hvem? Kardinal König ivret for Wojtyla. Han var ung og sterk. Han kunne forene tradisjonalister og fornyere.

Konklavet kom sammen 14. oktober. To dager senere begynte stemmene å samles om polakken. Ved lunsjtider kunne selv de blinde se hvor det ville ende. I en pause sank Wojtyla gråtende om i armene på Wyszynski.

— Du må gjøre det, presset den polske kirkens førstemann. - Du må gjøre det, for kirken og for Polen.

Og slik ble det: Av 108 kardinaler stemte 99 for polakken. Wojtyla, 58 år gammel, var Pontifex Maximus, Øverste Brobygger, en prestetittel med opprinnelse i det tidligste, ikke-kristne Roma.

Korsridderen

Den hvite røyken steg til værs over Vatikanet - et signal til menneskemassen ute på Petersplassen om at en pave var funnet. Kort etter ble hans borgerlige navn meldt. Wojtyla? Hvem er det? ble det spurt ute i mengden. «Han er neger», lød et rop. «Vi har fått en neger».

Wojtyla tok navnet Johannes Paul II til minne om sin forgjenger og Paul VI. Han skulle fullføre pave Pauls påbegynte verk, sammenføyningen av det nye og det gamle etter Vatikankonsilet.

Romerkirken hadde fått sin første polske pave noensinne og sin første ikke-italiener siden Hadrian VI, en nederlender som satt i Peters Stol 1522-1523.

Valget utløste en begeistringsstorm blant klodens en milliard katolikker. Og en blanding av panikk og taushet i de kommunistiske hovedsteder der makthaverne forsto at de sto overfor en til nå uant trussel.

Et av de viktigste målene til den nye paven var å fjerne det han så på som en stygg sosialisme i sitt hjemland og store deler av Europa. Han var en sann korsridder som nådde sitt mål fra Østersjøen til Svartehavet i 1989 og i Russland to år senere.

Universalisten

Johannes Paul ville være den universelle pave. I årene som kom reiste han verden rundt med sitt budskap om fred, kjærlighet, rettferdighet og sannhet.

Allerede på sin første reise til Mexico viste han en evne til å begeistre og bevege millioner mennesker, ikke bare troende. Med sine nesten 100 utenlandsreiser er han blitt den mest bereiste paven til nå.

Over alt - i Afrika, Amerika, Asia, Europa og Oceania - er han mottatt av menneskemengder uten like. I 1995 talte han til fem millioner mennesker i Manila.

Venstrefløyen og de politisk korrekte rynket på nesten av slike masseopptog, men ingen kunne benekte for at det var meget folkelig.

Og det er kanskje en forklaring på Wojtylas suksess som pave. Han så ikke ned på de troende. Han var blant dem. Det skulle ikke minst vise seg tydelig i hans helgenkåringer.

Helgener

Han rakk å kåre omkring 450 helgener, flere enn alle sine forgjengere til sammen. De hellige var over alt, mente han. Det gjaldt bare å få øye på dem, om å se Guds sannhet.

Han helgenkåret på en og samme dag 120 kinesiske martyrer til raseri for regimet i Beijing som stemplet dem som «imperialistiske agenter» og pavens opptreden som en krenkelse av Kina.

Han helgenkåret anti-tsaristiske opprørere, en avantgardekunstner, en jødiskfødt nonne (som bestyrtet mange jøder) og en amerikansk millionøse som hadde opprettet et religiøst samfunn.

Han saligkåret ofrene for venstreorientert og såkalt demokratisk vold i den meksikanske borgerkrigen, den spanske borgerkrigen og under den franske revolusjon.

Tidligere paver hadde ikke våget å irritere regjeringene i Mexico og Frankrike på denne måten. De hadde bevisst også avstått fra å utsette kirken for mistanke om at den sto bak general Francos spanske diktatur. Johannes Paul feiet bort innvendingene fra sine politiske rådgivere og gjorde det han mente var det rette. Demokratiske og andre kretser kunne mene hva de ville.

Fundamentalisten

En annen forklaring på fenomenet Johannes Paul ligger i at han ikke ga ved kirkeporten og slett ikke til fariseerne. Han var alvorlig når det krevdes. Han kunne iføre seg en indianers fjærpryd eller hjelmen til en gruvearbeider i Bolivia uten at det virket påtatt. Han var verdig og nærværende og ga sine tilhørere en følelse av at han solidariserte seg med dem.

Utvilsomt hjalp det ham at han hadde vært tvangsarbeider i sine yngre år. Han visste hva det ville si å være fattig og utbyttet. Gang på gang tok kritikerne feil av ham fordi de forlangte eller forventet et kompromiss, f.eks om skilsmisse, abort eller homofili. Paven følte ikke at det var hans oppgave å imøtekomme moderne holdninger, derfor avviste han slike krav og forventninger. Pavens oppgave var å være pave, det vil si å stå på den kirkelige lære, på dogmene og tradisjonene. I slike saker var han fundamentalist. Ved ikke å være til salgs, skaffet han seg en respekt som mange politikere må ha misunt ham.

Hans holdning innebar ikke at han ikke kunne rette det han anså for urett. Før et besøk i Det hellige land ba han jødene om tilgivelse for kirkens synder og unnlatelsessynder, ikke bare i en fjern fortid, men under annen verdenskrig. Han beklaget inkvisisjonen og den brutaliteten som ble vist både legfolk og store tenkere som Johan Hus og Giordano Bruno som begge døde på kjetterbålet.

Protestantene

Romerkirken har det vanskelig med protestantene, spesielt med lutheranerne som oppfattes som frafalne og nærmest som uforbederlige. Det er en følelse som gjengjeldes i de nordvesteuropeiske land der en kristendom som når Gud gjennom helgendyrkelse, mirakler og bilder, gjennom fargerike prosesjoner og svingende røkelseskar er nær ved å bli sett på som Satans verk.

De kristnes enhet lå i stor grad paven på sinnet. Han gjorde fremskritt i arbeidet for å skape forståelse mellom Roma og patriarkatet i Konstantinopel - men ikke patriarkatet i Moskva - og kom til en slags forståelse med anglikanerne. Forholdet mellom Roma og de muslimske trosretninger var og er preget av respekt. I forhold til lutheranerne ble intet oppnådd. Kanskje fordi lutheranerne dypest sett frykter katolisismen, kanskje fordi paven så for seg at lutheranerne skulle komme frem til den sanne lære, ikke et kompromiss. Det var utenkelig for ham.

Mystikeren

Til slutt var det ikke mer igjen av ham.

Han klarte nesten ikke - fra sitt vindu oppe under Vatikanpalassets takskjegg - å foreta den tradisjonelle søndagsvelsignelsen av mengden nede på plassen. Men selv i sin siste ødelagte skikkelse holdt han ut, ville gjøre sin plikt, var på beina fra soloppgang til nærmere midnatt, avbrutt av mange små hvilepauser.

Pavene er nesten alltid overjordiske og utilnærmelige. De kan forvalte sine roller forskjellig - med beskjedenhet, med humor og vennlighet, med strenghet og med inderlighet, med diplomatisk takt og med fortvilelsens mot.

Johannes Paul kunne det meste av dette.

Han holdt fast på seremoniene som er viktige for omgivelsenes forståelse, men pomp og prakt er det verken råd eller plass til i den pavelige ministat.

Wojtyla var den fødte skuespiller. Men den scenen han kom inn på, var ikke teaterets, men kirkens og troens, som han levendegjorde. Dramaet kan skulle medvirke i, var det undertrykte Polens historie frem til frigjøringen, deretter verdenshistorien som utvilsomt vil huske ham som en stor kirkefyrste, en stor statsmann, en stor filosof og kanskje som Vestens siste store mystiker.