18. AUGUST 1945 , sørøst i Sovjetunionen: En spedbygd mann med store ører og runde briller stiger ut på rullebanen i byen Tsjita, 350 kilometer fra grensen til Kina og Mongolia. Det er i ferd med å skumre, følget blir i all hast ført fra det sovjetiske militærflyet og over i en bil. Den 39 år gamle mannen med brillene er redd. Fra bilvinduet kan han se et flatt, svart landskap som synes å strekke seg ut i det uendelige. Han aner ikke hvor de skal, turen varer i flere timer.

Ut på kvelden stopper bilen ved en stor, opplyst bygning i en avsidesliggende fjelldal. Følget blir ført inn i det som likner et hotell. En mann i sivil venter på dem sammen med flere uniformerte sovjetiske offiserer. Den sivilkledde leser opp en høytidelig kunngjøring: «På befaling fra den sovjetiske regjering er De fra nå av internert her!»

DEN BEBRILLETE, TYNNE MANNEN er lettet. Det kunne vært betydelig verre. Han hadde fryktet å møte på kinesiske militære. Han hadde sett for seg hvordan han ville bli tiltalt for landsforræderi og straks henrettet.

Her synes han å være i sikkerhet, i alle fall inntil videre. Kanskje kan det lykkes ham å komme seg videre til USA eller England etter hvert. De er jo Sovjetunionens allierte. I London er han velkommen, det har engelskmennene sagt til ham flere ganger.

Mannen som denne augustkvelden går til sengs som internert hos Josef Stalin heter Pu Yi. Som toåring ble han innsatt som keiser av Kina, i en bisarr siste krampetrekning fra et dynasti som for lengst hadde mistet grepet om sitt eget umåtelige rike. Han vokste opp skjermet fra så vel andre barn som sine egne foreldre, innestengt i Den forbudte by i Beijing, omgitt av evnukker og en ufattelig rikdom. Keisergjerningen varte bare til han var seks år gammel, da landet ble gjort om til republikk. Men livet i Den forbudte by fikk lov til å fortsette stort sett som før, hele barndommen igjennom, mens stormakter og krigsherrer kjempet om den reelle kontrollen over det gamle Midtens rike.

I 1931 TOK DEN AVSKILTEDE keiseren Japans parti da de gikk til angrep på Kina. Han lot seg utrope til keiser av Mandsjukuo, og ble en marionett i det som i realiteten var japansk-okkuperte områder i Nordøst-Kina. Han er en keiserlig quisling. Nå har han sluppet unna hevnen fra sine egne, i alle fall inntil videre.

Og han er ikke kommet tomhendt til Sovjetunionen. Mange år senere skal han i selvbiografien sin fortelle om bagasjen: «Jeg hadde nok edelstener og kostbarheter med meg til å kunne leve godt og sorgløst i utlandet resten av min levetid.» Mens månedene snegler seg av gårde i sovjetisk fangenskap, trøster den avskiltede keiseren seg med tankespinn om hvilke summer det kan være mulig å oppnå for sakene i London eller Moskva. Noen av skattene har han ifølge selvbiografien gjemt unna i et hemmelig rom i en lærkoffert, en samling diamanter blir stukket unna i den keiserlige såpeboksen. Noe av det prøver han å bruke til å blidgjøre sovjetrusserne, i håp om ikke å bli sendt tilbake til hjemlandet. Han gir en samling keiserlige kostbarheter til vertskapet «som bidrag til gjenoppbyggingen etter krigen», som han selv kaller det.

DRØMMEN OM ET SORGLØST LIV i Vesten skulle aldri gå i oppfyllelse for Pu Yi. I 1950 satte sovjetrusserne ham på toget tilbake til Maos Kina. Der ventet ni år i fengsel for krigsforbrytelser, før han ble sluppet fri og satt til å arbeide som gartner i en botanisk hage i Beijing. Selvbiografien hans ble skrevet på oppfordring fra og med god hjelp av myndighetene. En av de mest rørende passasjene i boken, i alle fall sett fra en kommunistisk synsvinkel, er Pu Yis beskrivelse av hvordan han mot slutten av fengselsoppholdet innså at de bortgjemte juvelene i den dobbeltbunnete kofferten egentlig tilhørte det kinesiske folk, og hvordan han med lettet samvittighet leverte dem inn til fengselsmyndighetene.

17. oktober 1967 døde Pu Yi i Kina, 61 år gammel. Men er det sant at kineserne fikk tilbake alle de keiserlige skattene? Hva skjedde egentlig med alle tingene keiseren hadde i marionett-palasset sitt i Mandsjukuo?

2003, OSCHADBANK, UKRAINA: Mannen som vokter døren ned til hvelvet likner en bjørn. Den blå vesten hans ser tung og varm og skuddsikker ut. Pistolen som er stukket ned i hylsteret midt på magen er stor og svart og lite diskret. Vakten mønstrer oss kort, veksler mutt et par ord med banksjefen og slipper oss uten en mine ned trappen.

— Dere må vente her, sier avdelingsleder Lidiya Tsepiuk og viser oss inn i et sykehusaktig rom med et stort hvitt bord.

Og ut av bankhvelvet kommer det: tekanner, fabeldyr, sverd, dolker, sabler, elefanter, pilkogger, vaser - alt i sølv og dekorert med overdådig gravyr og fargesprakende steiner. I tillegg elfenbenskopper, gullfugler, utskårne trebord, miniatyrfigurer, halskjeder, porselenskrukker - til sammen 114 ulike ting.

Dette skal være sølvsamlingen til Pu Yi, den siste keiseren. «Fra samlingen til det siste kinesiske Ching-dynastiet» står det i utstillingskatalogen som Ukrainas nasjonalbank trykte opp for et par år siden. I magasinet «Welcome to Ukraine» har vi lest historien bak samlingen, slik eieren fremstiller den. Han heter Serhiy Platonov, og har tjent seg grunnrik på å selge blå stein til Italia. Steinbruddene i Larvik er av hans skarpeste konkurrenter. «Jeg så en gang en søt sølvand i en butikk som solgte kuriositeter og antikviteter. Det var noe med den anden som umiddelbart tiltrakk seg oppmerksomheten min», forteller Platonov i intervjuet.

Platonov kjøpte anden, men slo seg ikke til ro med det. Han begynte å spørre ut de butikkansatte om hvor de hadde fått tak i sølvfuglen. Svært motvillig ga de ham til slutt et navn og en adresse. Her fikk han navnet på en ny kontaktperson, som innrømmet at han hadde flere ting på lager. «Han var en slags mellommann. Den sovjetiske KGB-offiseren som «privatiserte» samlingen da keiseren ble tatt til fange, døde og overlot den til sønnene sine. De begynte å selge den, bit for bit», forteller Platonov. Oppkjøpet strekte seg over flere år på 90-tallet. «Hver gang jeg kjøpte en ny gjenstand, ble jeg fortalt at dette var «den absolutt siste.» Til slutt viste det seg at jeg hadde sølvsamlingen til Pu Yi, den siste keiseren, i mitt eie», forteller Platonov i intervjuet.

DAGEN FØR, ST. SOFIA-KLOSTERET, KIEV: Serhiy Platonov tar imot Bergens Tidende i en av Ukrainas nasjonalhelligdommer, under strålende gullkupler i St. Sofia-klosteret. Anlegget ligger midt i hjertet av Kiev, ble påbegynt på 1000-tallet og står for lengst på UNESCOs liste over bygg som tilhører verdensarven. Her har steinbrudd-eieren og kunstsamleren fått både kontorer og lokaler til å stille ut den rikholdige kunstsamlingen sin. Bilder av en smilende Platonov sammen med en like smilende president Leonid Kutsjma pryder inngangspartiet. I Kiev er Platonov kjent som en mann med mange penger, svært mange penger, og - like viktig - med de rette kontaktene.

Medarbeiderne reiser seg når sjefen kommer inn i rommet. Den lyse dressjakken hans er småflekkete, han røyker uavbrutt og snakker gjerne og mye om Ukrainas enestående historiske rolle i verden.

— Vitenskapsmenn har allerede bevist at røttene til den europeiske sivilisasjonen ligger her, sier Platonov. Deretter poserer han med en halsring i massivt gull. Angivelig 3000 år gammel og ett kilo tung, funnet i Ukraina for et par år siden. Museumsdirektøren hans passer på å fortelle at den er forsikret for 50 millioner dollar, og leder an i en lettere absurd omvisning der utstilte leirkrukker for vin («denne er fra år 3000 før Kristus») blir brukt som askebeger («de skal uansett snart vaskes»).

Vi prøver å pense samtalen inn på Kina-samlingen. Vi har sendt både e-poster og fakser og forklart at det er den vi er kommet for. Samtalen går straks tyngre.

HVORFOR VIL VI VITE nøyaktig hvor denne antikvitetsbutikken lå? Nei, han vet ikke hvem disse KGB-offiserssønnene er. Nei, han vil ikke gi oss navnet på mellommennene. Hvor mye han betalte for samlingen? Tilstrekkelig til at noen har tjent mange penger. Om det ikke i realiteten handler om tyvegods? Nei, det vet han ikke. Kanskje var det også en gave til KGB.

Dessverre er det heller ikke så lett å få se samlingen. Den er på utlån til Oschadbank i Kiev og innelåst der.

— Dere får henvende dere der. Men jeg vet ikke om de vil gi dere tilgang, sier Platnov og avslutter audiensen.

Dagen etter får Bergens Tidende ikke bare se samlingen. Vi får tilbud om å kjøpe den også. Fra en mappe inne på kontoret sitt drar avdelingssjef Yuriy M. Pritup - en liten og lett skjeløyd bankmann i blådress - frem et dokument på russisk. Det er en verdivurdering, utført av en konservator fra det verdensberømte Hermitage-museet i St. Petersburg, Dr. Eugeni Lubo-Lesnischenko, assistert av to eksperter ved Ukrainas nasjonalmuseum. Konklusjonen er at samlingen ikke bare er keiserlig og enestående, men også ekstremt verdifull. Forsikringssummen kan ligge så høyt som 54-57 millioner dollar, mener eksperttrioen.

— Derfor ga vi en kreditt mot å få pant i samlingen. En stor en, sier Pritup.

— Hvor stor da?

— Det vil jeg helst ikke fortelle. Flere titalls millioner dollar. Og nå blir ikke rentene betalt, sier Pritup og smiler resignert. Banken er derfor interessert i kontakt med eventuelle oppkjøpere. De har for lengst innsett at verdianslaget ikke har noen som helst rot i virkeligheten. Pritups forklaring på hvorfor kjempekreditten i hele tatt ble gitt, er en påminnelse om at vi ikke befinner oss i et land med et helt alminnelig bankvesen.

— Vi måtte, sier Pritup kort.

— Dere måtte?

— Vi er en statsbank. Og eieren av samlingen har venner i regjeringen.

Pritup smiler igjen og heiser på skuldrene.

EN AV NORGES FREMSTE EKSPERTER på østasiatisk kunst fra denne perioden, Johanne Huitfeldt, er begeistret over bildene Bergens Tidende kan vise henne fra Kiev.

— Dette er fantastisk spennende ting. Det er uten tvil snakk om sjeldent og imponerende kunsthåndverk. Noe liknende har jeg bare sett i noen få museer, blant annet på Taiwan. Stilen kan synes veldig overlesset, slik det var vanlig i denne perioden, men arbeidet er veldig flott utført, sier Huitfeldt, som er konservator og ansvarlig for den østasiatiske avdelingen ved Kunstindustrimuseet i Oslo, i tillegg til å arbeide for Kina-samlingen ved Vestlandske Kunstindustrimuseum i Bergen.

Det meste av samlingen i Kiev er datert til slutten av 1800-tallet og holdt i nordkinesisk stil. Den likner ikke på tingene fra Den forbudte by i Beijing. En teori går ut på at tingene stammer fra palasset som japanerne innrettet for marionett-keiseren da de satte ham inn i hovedstaden Changchun først på 30-tallet.

— Ut ifra stilen høres ikke det usannsynlig ut, sier Huitfeldt.

En annen ekspert med førstehånds kjennskap til samlingen i Kiev er Maria L. Menshikova, kurator ved Hermitage-museet i St. Petersburg.

— Samlingen er et mysterium. Det helt spesielle er at den er så veldig stor, og at det aller meste er gjort i sølv, sier Menshikova. Hun undersøkte tingene på oppdrag fra Ukrainas nasjonalbank i forbindelse med en utstilling for et par år siden. Dokumentasjon på det keiserlige opphavet har hun aldri fått se.

— Det er godt mulig at samlingen stammer fra palasset i Mandsjukuo. Spørsmålet er hvorfor den ble holdt skjult i så mange år. Og hvordan havnet den i Ukraina?

DET ASTRONOMISKE VERDIANSLAGET fra hennes tidligere kollega på Hermitage-museet, dr. Eugeni Lubo-Lesnischenko, skjønner fru Menshikova ingenting av.

— Etter min mening er samlingen verdt langt under en million dollar. Tingene er alt for nye til å oppnå virkelig høye priser, keiserlige eller ikke, sier Menshikova. Å spørre Lubo-Lesnischenko om hva han tenkte på, går ikke an. Den tidligere avdelingssjefen ved Hermitage døde for to år siden.

Ingen av de to store internasjonale auksjonshusene - Christie's og Sotheby's - er kjent med samlingen i Kiev før Bergens Tidende viser dem bilder av den. Sotheby's i London ser åpenbart ingen utsikter til gode forretninger:

«Samlingen er i det hele tatt ikke egnet for det internasjonale kunstmarkedet, og Sotheby's er ikke interessert i å selge disse gjenstandene», skriver ledelsen i firmaets Kina-avdeling i en e-post.

Kinakunstekspert Huitfeldt mener samlingen uansett hører hjemme i Kina. Og spørsmålet om tilbakeføring kan fort bli et tema: Kina har allerede fremmet slike krav overfor Louvre i Paris, Metropolitan Museum of Art i New York og Prado i Madrid. Kravene er så langt blitt avvist, til tross for en UNESCO-konvensjon fra 1970 om tilbakeføring av stjålne antikviteter og kunst. Det er anslått at rundt en million kinesiske kunstskatter blir oppbevart i 200 ulike museer i 47 land.

På det røykfylte museumskontoret i St. Sofia-klosteret spør vi eieren om ikke hele sølvsamlingen strengt tatt burde sendes tilbake til Kina.

— Jo da. Jeg forhandler gjerne med kineserne jeg. Så vidt jeg har forstått har de jo fått styrket økonomien sin der borte, sier Serhiy Platonov. I smilet hans blinker det muntert fra en tann. Det er avgjort ikke sølv vi ser der.

Det er gull.

<b>KUNST-KLOSTERET:</b> Gruveeier Serhiy Platonov er en rik mann med gode venner i de riktige posisjonene. Så får han da også stille ut kunsten sin i det strålende St. Sofia-klosteret, midt i hjertet av Kiev, Ukraina.<p/>GORM K. GAARE (foto)
<b>BANKKREDITT:</b> Eugeniya Darnaska (t.v.) og Artem Kohl bærer Kina-sølv så svetten renner. En tvilsom millionkreditt har ført kunstskatten i hendene på banken de arbeider i.<p/>GORM K. GAARE (foto)
<b>KEISERSKATTER:</b> Fabeldyr, sverd, små skulpturer, tekanner - alt i sølv og smykket med steiner og overdådig gravyr, 114 i tallet. Er det dette som er skatten til den siste kinesiske keiseren?<p/>GORM K. GAARE (foto)