ATLE M. SKJÆRSTAD

For tre uker siden rykket al-Rantisi opp som leder av den palestinske velferdsorganisasjonen Hamas i Gaza — i israelsk og amerikansk språkdrakt en terrororganisasjon.

Det skjedde etter Israels vellykkete likvidering av Hamas-grunnleggeren sjeik Ahmed Yassin, også den gangen med luftbårne våpen.

AT DEN ISRAELSKE hæren hadde utpekt den nye Hamas-lederen som attentatmål er ingen overraskelse. Overraskelsen er at det kom så raskt, og med slik presisjon.

Det er under et år siden al-Rantisi overlevd et liknende attentat i de menneskemyldrende Gaza-gatene. To andre palestinere ble drept og 27 skadd den gangen. Israelske ledere, med statsminister Ariel Sharon i spissen, gjorde det klart at det ville bli gjort nye forsøk på å eliminere mannen som de anså for å være selve erketerroristen i Hamas-rekkene; mannen som planla og ga ordre til stadige terroraksjoner mot israelske sivile og militære mål.

Den gangen var USAs president George W. Bush meget kritisk til den israelske aksjonen, denne gangen nøyer han seg med å la en talsmann komme med en ullen uttalelse som bygger på israelernes rett til selvforsvar.

Til gjengjeld er vår egen utenriksminister både kritisk og fordømmende til den israelske aksjonen.

HENRETTELSENE avbåde Yassin og al-Rantisi forteller at israelerne har meget god og presis etterretning i Gaza.

Det er som om man kan tro at de israelske flyene og helikoptrene ble ledet mot sine mål med anvisninger fra bakken.

Al-Rantisi var klar over at han hadde fiender i egne rekker. 18. juni i fjor, en uke etter attentatet han overlevde, sendte han ut en uttalelse der han anklaget palestinere for å ha forrådt «hjemlandet».

— De har solgt sin samvittighet og sjeler til fienden for småpenger, het det bl.a. i uttalelsen.

Den kom noen dager etter at en kjent palestinsk journalist hadde skrevet en lengre artikkel i den Palestina-vennlige Kuwait-avisen al Watan der det ble pekt på at Rantisi hadde mange palestinske fiender som samarbeidet med sionistene (Israel), kanskje helt inne i den palestinske selvstyremyndigheten (PA).

MANNEN SOM skulle lede Hamas - og motstanden mot Israel - videre, satt deportert i en primitiv leir i ingenmannsland i Sør-Libanon da Israels statsminister Yitzhak Rabin og PLO-leder Yasser Arafat i september 1993 undertegnet den historiske Oslo-avtalen på plenen foran Det hvite hus.

Rabin er død; skutt av en israelsk terrorist. Arafat sitter i en slags indre eksil, tett kontrollert av israelerne. Nå er Rantisi borte, uskadeliggjort av israelerne.

Så kan man spørre hva som blir fortsettelsen?

Det hevdes at Hamas-lederen i Damaskus, Khaled Mashaal, har gitt ordre om at identiteten til den som nå overtar i Gaza, skal holdes hemmelig.

Det hevdes også at Hamas nå vil knytte nærmere forbindelser med den ekstreme libanesiske islamske grupperingen Hizbollah, og at det også, via Damaskus, er opprettet klare bånd til al Qaida.

Hamas-tilhengerne lovet grusom hevn ved Rantisis grav i går, uten at de har fått hevnet henrettelsen av sjeik Yassin, slik de har truet med. Israelerne har truffet sine mottiltak for lengst, de palestinske områdene er nærmest «forseglet» frem mot den israelske uavhengighetsdagen 26.april.

ABDEL AZIZ Al-RANTISI var en militant og kompromissløs forkjemper for den palestinske sak. Og med sin sentrale posisjon i Hamas-bevegelsen, til tross for at han har tilbrakt mesteparten av de siste 10-15 årene i fengsel eller forvaring (han var også fengslet av Yasser Arafat), har nok Israel rett når det hevdes at han har sin del av ansvaret for de 425 forskjellige angrepene Hamas har utført mot israelske mål siden september 2000.

Disse aksjonene, 53 av dem utført av selvmordsbombere, har krevd 377 liv og såret 2076 sivile og soldater.

Slik sett var han en palestinsk Belsebub - en djevel - sett fra regjeringskontorene i Jerusalem.

Også fordi den 56 år gamle legen og poeten ikke kjente diplomatiets kunst. Så sent som i januar i år slo han i en tale fast at ikke en kvadratcentimeter av palestinsk land skal leveres tilbake - det er islamsk land. Noen anerkjennelse av staten Israel, eller noen løsning som anerkjenner staten Israel skulle ikke forplikte palestinerne.

Ifølge Rantisi var «voldelig motstand eneste mulighet for å få tilbake våre stjålne rettigheter».

Og da snakket han om alt land fra Middelhavet til Jordan.

Slik sett hadde han sterke fellestrekk med Ariel Sharon. Og kanskje med en del andre jøder som ble statsmenn etter den jødiske kampen for å legge under seg landområdet som senere ble Israel.