De siste månedene har det amerikanske militæret gitt en demonstrasjon på hvordan kriger kan utkjempet i et nytt årtusen, der skytterens skarpe øye er skiftet ut med datachips, laserstråler og usynlige satellitter.

Det er en utvikling som verden fikk en forsmak på under Golfkrigen for 11 år siden. Den fortsatte med innsatsen mot Slobodan Milosevic og hans bander i Kosovo, men har i Afghanistan nådd et helt nytt raffinert nivå.

Konsekvensene er uoverskuelige, men eksperter har allerede fastslått at krigen i Afghanistan blant mye annet betyr endret prioritering av investeringene i militært utstyr.

Skulle ydmykes

Nå settes det ikke lenger inn luftstyrker for å støtte masser av soldater på landjorden. De er i stedet blitt det avgjørende våpen og suppleres bare av enkelte spesialister på landjorden, som utpeker mål og sikrer samarbeid med lokale styrker.

Før den militære aksjonen startet 7. oktober, snakket Taliban om å ydmyke de amerikanske djevlene. Dette viste seg ganske raskt å være umulig. Taliban så ikke motstanderen, som like godt kunne ha kommet fra en fjern planet som fra hangarskip på havet.

Til gjengjeld kunne motstanderen se dem uansett hvor de søkte tilflukt.. Bombene falt fra himmelen som perler på en snor fra B-52, B-2 og fra jagere som gikk så høyt at de neppe kunne ses med det blotte øye.

Dramatisk utvikling

Men det skjedde feil underveis. I første fase ble Røde Kors-bygninger i Kabul rammet to ganger. Senere gikk det ut over sivile boligområder, og tre amerikanske soldater ble drept av en amerikansk bombe.

Selv om det amerikanske luftvåpen stolt offentliggjorde massevis av videoopptak av sine smarte bomber under Golfkrigen, var det faktisk bare ti prosent av alt som ble kastet som var presisjonsstyrt.

Krigen i Kosovo ble den hittil største prøven for luftvåpenet, men selv her var bare en tredjedel av bombene styrt enten med laser eller fra satellitter.

I Afghanistan er minst to av tre bomber av den smarte typen.

Mål som flyttet seg

I Afghanistan kunne ikke USA basere seg på å ramme strategiske mål som militærleirer, kraftverk og kommandosentraler. De var i det store og hele allerede utslettet under den russiske okkupasjonen.

Det måtte derfor legges større vekt på mål som plutselig dukket opp, og her fikk de ubemannede spionflyene, kjent som Predator drones, sitt store gjennombrudd.

Hvis man fikk mistanke om at al Qaida-ledere møttes et sted, kunne en Predator dirigeres til området. Fra den ble det overført bilder uten forsinkelse til spesialister i Saudi-Arabia og om nødvendig til den sentrale kommando i Florida.

Ekspertene i Pentagon forklarer at Predator er utstyrt med en laser som kan markere et mål som så rammes med presisjonsstyrte bomber.

Noe slikt var tilfelle da Osama bin Ladens høyre hånd Muhammad Atef ble drept i Kabul. En Predator fant og markerte huset i byens utkant der al Qaida-ledere møttes. En F/A-18 kastet deretter en laserstyrt bombe.

Det ubemannede flyet ble i området, og kunne kort tid senere videresende bilder av al Qaida-krigere, som desperat lette etter overlevende i ruinene. Forløpet ble gjentatt.

Surrealistisk kontrast

Endringene på landjorden er like omfattende. USA har høyst et par tusen mann i Afghanistan, og verden vil ikke komme til å se kolonner med tanks rulle gjennom ørkensanden, slik som i Irak.

Bortsett fra vel 1000 marineinfanterister ved Kabul er det snakk om spesialenheter som opererer i grupper på ti eller tjue. Aksjonene fikk av og til et surrealistisk skjær, når amerikanske elitesoldater steg til hest for å kunne følge med anti-Taliban-styrkene. Det var imidlertid bare ved første inntrykk foreldet. I sadelveskene var det ultramoderne utstyr som sikret at hjelp kunne tilkalles fra luften på sekunders varsel.

Erfaringene fra Afghanistan har allerede utløst heftige diskusjoner om hvordan det amerikanske militæret nå må endres.

Militære sjefer innrømmer at krigen i Afghanistan har snudd opp ned på mange av de moderne krigføringsprinsipper. De advarer imidlertid samtidig mot å dra for vidtgående konsekvenser av en enkelt krig.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende