Blair ble hyllet som en friskus med nye ideer. Nå har britene fått en Blair-kloning i David Cameron. De kan komme til å velge ham som statsminister ved neste valg.

Denne vinteren er britisk politikk blitt totalt forandret fordi de konservative valgte å satse på 39 år gamle David Cameron som har tatt partiet til sentrum av britisk politikk og funnet tonen hos middelklassevelgerne, som avgjør valgene.

Råd fra Geldof

David Cameron tør være annerledes og bryte med de gammelkonservative. Slagordene er ikke lenger mindre skatt, mer EU-skepsis eller innvandringsstans. Han har engasjert Bob Geldof som rådgiver når det gjelder globalisering og mer innsats for å redusere sulten i verden. Han har engasjert Zed Goldsmidt som en annen rådgiver. Goldsmith er en av de mest kritiske miljøvernerne, redaktør av «Ecologist» og ofte på linje med Greenpeace.

Det er nå blitt overfylt i sentrum av britisk politikk, der ligger nå alle de tre største partiene og konkurrerer om å være mest liberal. Labour har under Blair gått fra venstre mot høyre og tjent på det. Blair har vunnet tre valg. Nå, etter at Cameron har overtatt, styrer de konservative mot sentrum og øker oppslutningen. De konservative har passert Labour på de siste meningsmålingene. Særlig unge velgere tiltrekkes av den konservative lederen som sykler på terrengsykkel til parlamentet, i stedet for å kjøre i skuddsikker bil.

Liberale tapere

Taperen er det liberaldemokratiske partiet, som tradisjonelt var det eneste partiet som lå i sentrum. Partiet er på full fart nedover på meningsmålingene, blant annet fordi det er rammet av flere personlige tragedier. Partilederen Charles Kennedy ble tvunget til å stå frem og erklære at han hadde alkoholproblemer og derfor ønsket å trekke seg. Hans kolleger hadde visst om det i 18 måneder uten å gjøre noe. Men så kom Cameron og begynte å ta velgere fra de liberale. Da ble Kennedy fjernet.

En mulig etterfølger var underhusmedlemmet Mark Oaten, som ble avslørt i pressen fordi han kjøpte sex hos en mannlig prostituert. Tredjemann som ble avslørt, var lederkandidaten Simon Hughes, som innrømmet at han hadde homoseksuelle legninger, noe han hadde benektet i flere intervjuer. Han løy med andre ord, men er likevel fortsatt kandidat til å overta lederstillingen. Favoritt er imidlertid den eldre skotske politikeren Sir Menzies Campbell.

Mye kan skje ...

I politikken kan mye skje på kort tid. Det viste valget av Cameron, men det er en lang vei å gå før han sitter i Downing Street 10. Tony Blair er fortsatt britisk statsminister og spekulasjonene går ut på at han vil fortsette i denne jobben til sommeren 2007, da har han vært statsminister i ti år. Han vil så gi tømmene til finansminister Gordon Brown, som vil få tid på seg til å legge opp sin egen politiske kurs før han må skrive ut parlamentsvalg, senest sommeren 2009.

Blair forsøker så godt han kan å avslutte sine år som statsminister med noen radikale lovforslag som skal bli hans ettermæle, men han er det britene kaller en «lame duck» (lam and). Skolereformen hans er allerede torpedert av venstrefløyen i partiet, som ikke ville gi skolene større frihet til å velge sine elever. Lovforslaget måtte revideres og blir ikke lenger slik Blair håpet.

Statsministerens håp om at Afghanistan-krigen og Irak-krigen skal vise seg å bli en stor suksess og at disse landene skal bli demokratiske mønsterstater, ser ikke ut til å gå i oppfyllelse. Han vil bli husket som statsministeren som diltet etter den amerikanske presidenten og havnet i Afghanistan og Irak, som er blitt hengemyrer som kanskje i årevis fremover vil kreve stadig flere britiske og amerikanske liv.

... men slutt for Blair

Uansett hva som skjer, så er Blairs dager talte. Både Labour og de konservative konsentrerer seg om etterfølgerne og Camerons inntogsmarsj har fått Gordon Brown til å lytte. Han er ikke lenger garantert en fjerde Labour-seier og han er engstelig. Derfor har han søkt hjelp både innenlands og utenlands, han har samlet strateger og eksperter som sine rådgivere. Mens Cameron satset på Bob Geldof, har Brown fått støtte av Bono (fra U2) som skal hjelpe ham i kampanjen for å få ettergitt lånene til de fattige landene i Afrika og hjelpe de sultende og aidssyke i disse landene.

Gordon Brown har også fått støtte fra tidligere amerikanske sentralbanksjef Alan Greenspan, som er blitt ulønnet rådgiver i det britiske finansdepartementet, der Brown fortsatt er statsråd. De to er blitt personlige venner, det er også dere koner. Brown har en annen god venn i Nelson Mandela, som ringte ham for å gratulere da det ble kjent av konen Sarah Brown venter deres andre barn.

Småbarnsfedrene

Brown har gjort det klart at han tar pappapermisjon når barnet blir født, det samme har David Cameron sagt han vil gjøre. Hans kone Samantha er også gravid. Begge politikerne vet at det er viktig å være gode fedre i vår tid. Begge har små barn fra før. David Camerons førstefødte Ivan er sterkt funksjonshemmet og avhengig av tilsyn 24 timer i døgnet. Dette er en av grunnene til at Cameron er en varm tilhenger av det britiske offentlige helsevesen.

Brown og Cameron har mer til felles enn at de begge gleder seg til å få flere barn. Forrige uke kom Cameron med et utspill som irriterte mange gammelkonservative. Han vil ha slutt på det som kalles «kongelige særrettigheter». Det vil si at statsministeren etter samråd med dronningen kan gå til krig, skrive under traktater, endre antall departementer, utnevne biskoper og BBCs styreformann og ta andre viktige beslutninger. Nå vil Cameron at slike saker skal legges frem for Underhuset, ikke for dronningen. Han er ikke først ute med denne ideen, Gordon Brown har i flere intervjuer sagt at han vil gjøre det samme.

Labour-panikk

Cameron har skapt panikk hos konkurrenten. Brown har hentet noen av Blairs beste rådgivere som Philip Gould, mannen som skrev boken som førte til Blairs slagord «den tredje vei» — det betydde at Labour ikke skulle følge den sosialistiske vei, heller ikke den konservative, men noe midt imellom.

Gould skal nå hjelpe Brown med nye slagord og i tillegg er Alistair Campbell blitt bedt om å gi Brown råd når det gjelder valgkamp og opptreden på fjernsynet. Men om Brown blir «pusset opp» og hjulpet av internasjonale kjendiser, er ikke valgresultatet gitt på forhånd. Cameron kan havne i statsministerboligen - fordi han er et spennende alternativ. Britene liker å skifte ledere etter noen år.