Men de taktfaste ropene fra gatehjørnet nedenfor, ga uten tvil krydder til seansen. Og «krydder» og kulturkollisjon ble det også da iranske eksiljournalister etter å ha avlevert sine spørsmål til fredsprisvinneren, gikk tvers over gaten og sluttet seg til demonstrantene.

— Vi demonstrerer mot Nobelkomiteen og Shirin Ebadi fordi de vil bevare den iranske islamske staten. Det er galt som fredsprisvinneren sier at det er mulig å forene islam med menneskerettigheter og kvinnesak, sier en av demonstrasjonens bakkvinner, Azar Majedi. Glødende feminist, innfløyet fra London for å fremme sin sak sammen Arbeider-kommunistpartiet i Iran. Også det med hovedsete i London.

SHIRIN EBADI har ikke til hensikt å føre sin kamp for et mer demokratisk Iran fra eksil.

Det gjorde hun ettertrykkelig klart ved avslutningen av pressekonferansen:

— Min plass er i Iran. Jeg håper jeg kan være en talsperson slik at de tause kan få realisert sine krav, sa Ebadi. Samtidig fremholdt hun, etter at ha tilegnet Fredsprisen til alle muslimske kvinner, at hun regnet med at når hun fikk prisen i år, så var det også fordi Nobelkomiteen mente hun fortjente den for sin 25-årige kamp mot prestestyret og for demokrati.

Nå er det vel en del av sannheten at Ebadi neppe ville ha fått noen Nobelpris, om det ikke hadde vært for Raftoprisen for to år siden. Verken sekretariat eller komitémedlemmer hadde i særlig grad merket seg den lille glødende damens engasjement før tildelingen av Raftoprisen.

ÅRETS FREDSPRISVINNER er ingen militant barrikadestormer. Og det er dette som forklarer en del av sinnet til demonstrantene på fortauet utenfor.

— Det er mange som kjemper for demokrati og menneskerettigheter i Iran med sitt eget liv som innsats. Også Ebadi kunne gått ut på gatene, sier Azar Majedi.

Hun mener at tiden for prat er forbi. - Demokrati, menneskerettigheter og islam kan ikke forenes. Det nytter ikke, som Shirin Ebadi, å tro det. Hun mener at når den norske Nobelkomiteen gir prisen til Ebadi, så er dette en del av et komplott sammen med EU. Den vestlige verden vil ha mest å tjene på en fredelig sameksistens med det iranske presteskapet.

Med andre ord: Ifølge demonstrantene er et fritt Iran, etter deres målestokk, blitt offer for en storkonspirasjon.

DERFOR ER det også dem som mener at Shirin Ebadi kan bli en ny Aung San Suu Kyi - fredsprisvinneren fra 1991 som kynisk vurdert, ikke er blitt noe annet enn et symbol for kampen mot militærdiktaturet i Burma.

I likhet med Kyi kan Ebadi bli et moralsk fyrtårn som ikke får de politiske resultater som alle venter seg. I alle fall ikke på kort sikt.

Det man imidlertid overser med dette, er at Shirin Ebadi - i likhet med Aung San Suu Kyi - plasserer seg i den samme tradisjon som en rekke fredsprisvinnere som har valgt å bekjempe systemene innenfra.

Det som kan være irriterende for mange i denne forbindelse, er at Ebadi ofte kan lyde for forsonende i forhold til presteskapet. Ikke minst når hun sier at islam i seg selv ikke er i konflikt med demokrati og menneskerettigheter, eller når hun ikke vil gå ut og kommentere spørsmål om det iranske styret bør boikottes økonomisk:

— Jeg er ingen politisk person. Det får andre ta seg av. Bøter og fengselsopphold er en del av fortiden, sa hun blant annet på pressekonferansen.

FINGER MOT KNYTTNEVER: Med en forsiktig vinkende finger er hilsenen fra fredsprisvinneren en kontrast til demonstrantenes knyttnever.<p/> FOTO: HÅVARD BJELLAND