Konferansen om menneskerettigheter i Nord-Korea som Stiftelsen Raftohuset arrangerer i Bergen i disse dager, har alle elementer i seg til å bli en orgie i beretninger om avrevne ører og annen, mer avansert, tortur. Om hvordan barn overlever i fangeleirene ved å spise padder og salamandere og grisefôr, om hvordan fangevokterne urinerer på de innsatte eller om hvordan fangevoktere tar livet av innsatte – for å ha det gøy.

Kildematerialet er tilgjengelig i rikt monn i konferansesalen. Egentlig er det nok å lese de to siste rapportene fra spesialrapportøren for FNs menneskerettighetskommisjon, Vitit Muntarbhorn. De gir en lettfattelig introduksjon til situasjonen i landet, uten beretninger om hvordan landsmenn og medmennesker behandles – beretninger som ofte ligger langt bortenfor menneskets fatteevne.

SPØRSMÅLET ER HVOR raskt det går før det internasjonale samfunnet blir lei av å høre om de avrevne ørene og lar Nord-Koreas ulykkelige «seile sin egen sjø».

At kampen for menneskerettigheter og enkeltmenneskets verdige liv forsvinner bak en håpløshetens sky. Uten at det skjer noe mer enn en konstatering av at «dette er for j... Det går ikke an».

Nå er det tegn til aktive handlinger med mål å bygge en forståelse inne i landet for at de som ikke er en del av det øverste lederskap ikke lever i det paradiset de hjernevaskes til å tro på fra barnsben av.

En tro på at det er mulig å bygge broer mellom to folk som egentlig er ett folk, at det finnes smutthull i bambusteppet som kan utnyttes, på samme måte som det fantes, eller ble laget, smutthull i Den kalde krigens jernteppe.

ET AV TILTAKENE er å sette i gang radiosendinger både fra Kina og Sør-Korea. Det forteller lederen for National Endowment for Democracy i USA, Carl Gershman.

Øverst på ønskelisten står kortbølgesendinger med stor regelmessighet som skal kunne nå hele landet. Arbeidet er allerede kommet så langt at det deles ut enkle radioapparater som distribueres inn i Nord-Korea blant annet via den store trafikken begge veier over grensen mellom Kina og Nord-Korea.

Gershman er glad for at årets konferanse er lagt til Norge – det bidrar til å gi den en ny autoritet, til å gi denne støttebevegelsen for menneskerettigheter en styrke den tidligere ikke har hatt. Han håper det skal være mulig å trekke mer på det norske Utenriksdepartementet, slik at det skapes en større bredde i det internasjonale engasjementet.

Tror han så at det er mulig å skape en levedyktig opposisjon i det sterkt kontrollerte og isolerte landet?

– Ja. For det første finnes det avhoppere fra regimet, blant dem noen av de fremste ideologene, og de kan brukes som sannhetsvitner på at nordkoreanerne har levd på en løgn. For det andre har vi alle som krysser grensen mellom Nord-Korea og Kina jevnlig, som kan fortelle om at det finnes en annerledes verden der ute. Flere av dem kan bli effektive budbringere. Det er klart at det kan bli en vanskelig og tidkrevende oppgave, Nord-Korea er mer lukket enn land som Burma, Libya, Cuba og Vietnam. Og det kan bli farlig, men vi må ikke gi opp, sier den tidligere diplomaten.

Også tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik er opptatt av at den menneskelige faktor i arbeidet for å reformere Nord-Korea, ikke må undervurderes. Fortsatt er han usikker på om arbeid for å bedre menneskerettighetene i landet vil bli inkludert i hans nyskapte Oslo-senter, men han utelukker det ikke. – Det er jo allerede etablert visse kontakter på tvers av grensen – innen kunst, kultur og idrett – og jeg har stor tro på at tidligere president Kim Dae Jungs «solskinnspolitikk» skal få større tilslutning, sier Bondevik.

FOR ØVRIG SYNES det klart at Norge er et av landene som har en åpen dør til Nord-Korea uten at det snakkes for høyt om det.

Det er gjensidig kontakt på politisk nivå en gang i året, og den norske ambassadøren i Seoul er fire ganger i året i den nordkoreanske hovedstaden, der han også er akkreditert. Det er møter som nyttes til oppdatering av situasjonen, diskusjoner om bistand, og klargjøring av det norske standpunktet om at vi ønsker et Nord-Korea basert på rettsstatens prinsipper.