ABED NAGEM

Som irakere flest, har jeg nå mange grunner til å leve i dyp sorg. Det fryktete slaget om Bagdad er i gang. Det er fortsatt ingen kontakt med familien. Husene til min gamle mor og to søstre ligger i den sørlige delen av Bagdads sentrum. Jeg vet ikke hvilket hus de er i nå, eller om de har flyktet et annet sted, men ut fra de siste nyhetene, forstår jeg at de uansett er midt i en grusom krigssone.

Alle krigsmidler brukes, både såkalt tillatte og forbudte etter krigsreglenes underlige paragrafer. Ingen ser ut til å forholde seg til Genèvekonvensjonen. Saddam blander inn sivile, og USA bruker klasebomber. Amerikanerne og britene lovet verden og irakerne medisin, mat og frigjøring, men ga dem bomber, mørke, lidelse og død. Skal de overleve alt dette?

Saddam har ikke respektert sitt eget folks liv, og drepte dem som mus. Sivile irakeres liv ser ikke ut til å være mye verdt hos amerikanerne heller, og det gjør meg sint og trist når jeg hører fra mediene at soldatene skyter på alt som beveger seg, og nærmest ser ut til å like det. Følelsene veksler mellom sinne, bitterhet og tristhet hver gang jeg husker at amerikanerne kom for oljens skyld, og når jeg ser hvordan de bagatelliserer de uskyldiges skjebne.

Mediene forteller om utvalgte krigshendelser og publiserer bilder av navnløse ofre. Vi irakere følger krigsnyhetene dag og natt, og oppdateres stadig om invasjonsstyrkenes posisjoner, og om seire og tap fra begge sider. En ting som er sikkert, er at antall sivile tap øker, og at dødsfrykten i Bagdad øker for hver dag. Jeg føler det som om landet mitt ligger på dødsleiet. Min familie og mine venner som lever i Irak nå er i konstant livsfare. Det foregår en urettferdig krig som de er blitt en del av, men ikke part i, og de befinner seg mellom ild og stål.

Jeg føler meg skyldig for at jeg ikke er sammen med dem, og ikke kan bære min mor som er gammel og syk, levende eller død under disse forhold. Jeg sitter i Norge som tilskuer til deres tragedie. Hvordan har de det nå? Hva slags dager og netter har de? Hvordan vil fremtiden deres bli? Hvordan blir fremtiden for Irak, og verden for øvrig? Irakernes sorgfase kan komme til å bli langvarig, mens amerikanerne prøver å overbevise verden om at irakerne vil bli lykkelige.

Diktatoren Saddam faller, og hans kjente forbrytelser mot menneskeheten kommer til å bli en kjedelig gammel historie. For en idiot han er, tyrannen, som tvang mitt folk med i denne garantert tapte krigen. Han fornærmet folket, og ga fremmede mulighet å invadere og voldta mitt kjære land. Han sier han vil kjempe til siste slutt. Han vil at irakerne skal ofre livet sitt for landet og for å beskytte ham. Jeg tror han var Iraks største fiende da han ikke ville ofre noe selv. Han har ikke tenkt én gang på å gi fra seg makten, og å redde landet fra en brutal ødeleggelse og okkupasjon.

11. september er blitt et terrorkompleks for USA. De påstår at de føler seg utrygge, og at de ikke lenger kan leve under press og terror. USA er som en stor og paranoid mann, som mistenker og truer hvem som helst som ikke «er på deres side». Denne psykisk syke mannen trenger behandling for å kvitte seg med det farlige posttraumatiske komplekset. I stedet for å frigjøre hele verden fra terrorisme, bør de først sørge for å befri seg selv fra sinne, hat og ikke minst komplekset. For det nytter ikke å hevne 11. september.

Det militærøkonomiske amerikanske imperiet har, i motsetning til Michael Jackson, funnet en måte å løse sine store økonomiske problemer på: kontroll med irakisk olje. For irakerne er oljen som en forbannelse. Hvilken glede har irakerne hatt av oljen sin? Oljeinntektene har Saddam og hans slektninger plyndret og plassert i utenlandske banker. Han har brukt irakernes milliarder på sine palasser, sine bander som har terrorisert folket i 25 år, og på sine tapte kriger. Nå kommer gribber fra ulike land for å plyndre vårt lands olje og ressurser.